Bjørnejegeren Johans

Mannen som gården vår har navnet sitt etter, heter Johannes (Johans) Olson Brudeset og kom fra Johannesgarden, som nå er en del av Bruaset-Hau'n.  Han var ingen Odelsgutt på Bø, men giftet seg med ei Jordataus, altså ei taus med jord. Ho Eli Eriksdotter Bø hadde ingen brødre som kunne ta over farsgården. Dette er langt tilbake i tid, på midten av 1700-tallet, og man antar at det oppsto et behov for å få nye navn på gårdene etterhvert som det lå flere bruk på samme gårdstun. På Bø lå det nemlig 4 bruk, som på den tiden het Nerbø, som besto av  Johansgarden ( A)  og Hansgarden (I) og så Øvrebø som var Pålgarden (O) og Bårdsgarden (R). 

Se så mange små jordlapper som lå spredd rundt om kring! Man skjønner litt bedre da at det var nødvendig med  det jordskifte som ble gjennomført på 1880-tallet. Det var staten som tok seg av den jobben, og Hansgarden og Bårdsgarden fikk tilskudd for å flytte gårdene sine til dit de ligger i dag, et par hundre meter lenger opp i dalen. Det er så rart å tenke på at det før var to gårdsbruk i tunet vårt, skulle gjerne ha reist tilbake i tid og sett hvordan det så ut da! På dette kartet ser dere også at bygdeveien gikk tvers gjennom tunet. Kårkallens hus ligger her på nedsiden av veien, så Tullistaua, og bakerst er fjøsen. ( Gul A)

Men tilbake til 1700-tallet og han Johans. 

På den tiden var det mye bjørn i fjellet og den tok mye husdyr. Staten ga fra år 1733 fellingspremie for de som drepte bjørn og ulv. Grovt regnet så sier statistikken at de tok en bjørn i året i Måndalen, fra 1733  til 1905.

Min tip-tip-tip-tip-tippoldefar Erik Torsteinson Bø (født 1699), Far til jordatausa Eli, var en stor bjørnejeger og tok livet av 5 bjørn i sin tid. Muligens også flere, men de som ble tatt før 1733 ble ikke registrert.

Bjørnen ble ansett for å være det farligste dyret på den tid. I følge folketrua hadde den 10 manns styrke og 12 manns vett! Det var ikke ufarlig å dra ut på jakt alene, ble bjørnen skadeskutt så kunne den gå til angrep, og det tok tid å lade om ei rifle på den tiden, Så det vanligste var å dra på bjørnejakt i lag.

"En bjørnejakt"  Johan Fredrik Eckersberg

Bonden så på bjørnen som en likemann, og om den drepte en sau i ny og ne så fant de seg i det, for han måtte også leve mente de. Men ble den for overivrig så slo bøndene seg sammen for å få tatt den.  Hvis de hadde et dødt husdyr, så benyttet de det som åte. De kunne sette snarefelle som bjørnen ble stående fast i, eller benytte et gilder (selvskudd). Det er en kasse med flere rifleløp inni som avfyrte skudd når noen dro i snora som var festet til avtrekkeren. Snora vart i andre enden festet til en stein som holdt åtet nede. Kassa ble dekket til med torv så bjørnen ikke skulle oppdage den. 

Illustrasjon lånt av Nordmøre Museum

Så var det en dag på slutten av 1770-åra han Johans dro opp i Volladalen sammen med noen andre karer for å sjekke gilderet, etter å ha hørt skudd. Det viste seg at bjørnen var skadeskutt og hadde gjemt seg. Karene begynte ettersøket men fikk seg en støkk når bamse Brakar plutselig kom fram fra gjemmestedet sitt, og de la på sprang for å berge livet. De kom seg over Vemora og opp på Samsetmonane, men Johans som hadde tunge sjøstøvler på og ikke var så ung og sprek lenger, ble så sliten at han ikke greide å holde følge med de andre. Så han valgte å ta en sidesti i håp om at bjørnen ville følge de andre. Men det gjorde den ikke og mens Johannes tok seg en pust i bakken, var bjørnen plutselig der. Den sto over johans, snuste på han fra topp til tå og beit seg tak i ene foten. Han greide å sparke seg løs først, men så hogg bjørnen tak i låret, og Johans kunne ikke annet enn å skrike. Heldigvis kom kameratene hans tilbake når de hørte hans skrik, men bjørnen slapp ikke taket ennå hvor mye de skrek og bråket.  En av karene som het Jo Samset var tømermann, han brukte baksiden av øksa si til å slå bjørnen i hodet, men også dette uten ønsket resultat. Da skriker han Johans " Snu te eiggja Jo, før i e færdig likevel no"  Han Jo gjorde som han fikk beskjed om og hogg bjørnesnuten av, rett under øynene med et eneste hogg! Han Johans overlevde angrepet men ble "krøpling" som det kalles i Måndalen. Han døde i 1783, bare 58 år gammel. 

"Bjørnejegeren"  Adolph Tidemand 

Tullistaua

Mens vi er i ryddemodus er det bare å holde fast ved den og kaste seg over neste hus, Tullistaua! Det eldste og mest sjarmerende huset på gården. det er uvisst hvor gammelt det er men i følge Kårkallen står årstallet 1880 risset inn i en stokk som vender mot løa. Det vi vet er at mine forfedre Eldri og Anders, begge født 1833 bodde i det huset med ungeflokken sin. Tre av de barna emigrerte til Amerika. Det var et arrangert ekteskap, Eldri kom fra nabogården Hansgarden som lå i samme tun den gangen, og Anders var odelsgutt til Johansgarden. Han vokste ikke opp der, for far hans eide to gårder og Johansgarden ble bortforpaktet helt til Anders var gammel nok til å ta over som 18 åring. Eldste bror hans fikk den største gården; Steinsgarden.

Det sies at gården var vannstelt når Anders og Eldri tok over, og at det ikke engang var så mye som ei spisesje å oppdrive i huset. Deres ugifte datter Kristianna ble boende i huset så lenge ho levde. Det er ho merkelig nok huset har navnet sitt etter, min far brukte å kalle ho for Tulli. Etter ho tok Eline over, neste generasjons ugifte datter. Ho levde der til 1971.

Nå er ikke Tullistaua original lenger, torvtaket som var lekk ble byttet ut med bølgeblikk, og det er ikke fint men det har reddet huset. Kårkallens herjinger med motorsag og husmorvinduer var kanskje ikke helt nødvendig, men vi får gjøre det beste ut av det og se om vi kan få satt inn noen smårutavinduer i stedet. Verst for meg var det at den gamle grua og veggen bak, vart fjerna. Om den ikke var brukenes så var den likevel  husets hjerte.

Den finnes ennå på et maleri som Kårkallen har. Er det ikke stemningsfullt? Jeg bare elsker dette bildet! :)

Dette er malt av Ansgard Moen, og om du ser nøye etter så har han malt portrettet sitt i gulvplankene til venstre for signaturen.

Dette er et par maleri som Kårkallen har laget i sin ungdom av gårdstunet. Fjøsen og låven har forandret seg en del men den gamle tømmerkassa er der fortsatt, gjemt bak kledning.

I gamledager gikk hovedveien tvers gjennom tunet, rett framfor trappa til Tullistaua! Til venstre ser du huset som Kårkallen nå bor i, før det ble bygd på. Det var nok et ganske så likt et hus som tullistaua, den gangen det ble satt opp.

Men nå tilbake til hva vi kom for, rydding og støvsuging av Tullistaua. Det viste seg at en liten fugl, eller to har hatt stor glede i å plukke glava fra oppunder noen lister, og spredd det rundt omkring på loftet! Det var uansett på tide med en real omgang med industristøvsugeren, motten har også storkost seg der i huset. Vi må nok i gang med anti-parasitt behandling snart. 

Oppe på loftet står det eneste som jeg kjenner til er igjen etter Anders og Eldri, ektesenga, med den praktiske lengde på 160. 

Inni ei annen seng så finner jeg mange lag med gamle vatterte tepper, blytunge og fulle av støv! Er dette noe å ta vare på egentlig? Dette må undersøkes. Jeg har jo egentlig ikke så lyst å ha disse støvete og illeluktende teppene her i huset hvis vi skal bruke huset, og det er jo planen, vi må jo ha en base her nå som vi har leid ut Bestefarshuset! Så nå har jeg fått noen tips om folk som kanskje kan si om dette er verdt å ta vare på. I så fall får det bli hengendes på låven i noen år til lufting!

Denne hvite her er kanskje ikke så gammel ser det ut til, siden den har trykk på seg. Men på baksiden er det sydd på et vevd teppe. Fattigmanns fell?

Det blir spennende å finne ut mer om disse teppene :) 

Hilsen Johanså

Høststormen vs. tuntrærne

Noen ganger går det troll i ord! i forrige innlegg kunne dere lese om at de store eikene på gården vår i hvert fall fikk stå i trygghet og ikke ville bli kappet! Så feil kan man ta!  Nå er det slik at Bonderøven og jeg har hatt litt delte meninger om de store eikene i tunet. Jeg er ikke så glad i å ha så store trær inne på tunet, med tanke på at de kan velte eller bryte av greiner som kan ødelegge husa. 
Men Kårkallen beroliget meg med at eika vokser i 300 år, så står ho i 300 år til, minst! Bonderøven var enig og mener de er rene smykket i tunet og står stødige som fjell! 
Men å vekse i 300 år da... det betyr at de 75-årige gamle eikene ennå skal vokse seg enda større i 225 år til! Skrekk og gru! 

Så nå har jeg søkt litt på nettet og funnet tak i fakta! Eika bruker et par hundre år på å vokse, full høyde blir 35 meter (det må de da snart være!) og de kan bli 1000 år gammel!! Men som oftest blir eika hul innvendig på grunn av sykdommer, og derfor er det vanskelig å datere gamle eiker. En positiv ting er at den tåler KRAFTIG beskjæring!  I denne omgang så fjerner vi bare de løse grenene, det er alt for vått og vindfullt til at det er trygt å klatre i trærne nå.

Hilsen Johanså 

En poppel pønsker ut sin hevn.

Og plutselig var det full utsikt fra Kårkallens kjøkkenvindu mot Hansgarden gitt!! 

 Vi trodde vi var ganske sikre på at Kårkallen neppe ville begynne å felle noen av de fine trærne på gården vår, siden han etter egen utsagn er for svak til å starte motorsaga, men vi hadde ikke tatt med i beregningene at han kom til å leie noen til å gjøre den jobben! Og hans mantra er jo tross alt "Alt skal være slik ting alltid har vært" her på gården. 

Men så forsvant altså det gamle poppeltreet!

I følge Kårkallen var det "heilt opprøte" og kunne blåse overende når som helst! Nå ser det jo ikke helt bra ut inners inne må vi innrømme, Men når vi ser på et bilde vi tok i våres så er da virkelig liv i det! Utrolig trist at det bare blir hogd ned uten vår viten. Det var for øvrig ikke det eneste treet som gikk med, noen søyleosper ble også tatt. Men de er av nyere dato og kommer til å erstatte seg selv temmelig raskt. 

 Det er noe spesielt med gamle trær, organismer som kan leve i mange hundre år. I forhold til dem blir våre liv bare flyktige.

Men jeg tipper min kjære barndomspoppel kommer til å ta hevn. Det er nemlig slik at gamle popler har et vidt rotnett! Og i følge beskjæringsboka mi:

 " Må slike trær fjernes, bør du først drepe treet, ellers vil det sette store mengder rotskudd. Slike rotskudd har ødelagt asfalterte plasser og veier og gitt store mengder uønskede skudd i nabohager. Du dreper poppel ved å sokke  (ringbarke) den minst ett til to år i forveien." 

Yeah yeah, skal bli gøy å slå plen der de neste par åra! Men jeg tror naboene er trygge ;)

Den store eika oppe ved sommerfjøsen tror jeg er trygg,  for Kårkallen var den som plantet den da han var ung. Han hadde plukket med seg eikenøtter fra Gjermundnes, der hvor landbruksskolen nå er, og dyrket de fram selv. To andre står nede på gardstunet. 

Ps; Dette er et bilde fra i fjor så til venstre bak det minste hvite gardshuset, der hvor Kårkallen bor, der ser dere de trærne som nå er fjernet.

Skille klinten fra hveten

Eldhuset på gården vår er ikke spesielt gammelt, men likevel noe av det mest sjarmerende bygget på tunet. Kårkallen har brukt det som verksted og det er ennå fult av verktøy der inne. Det er en salig samling av defekte  motorsager, kantklippere,  økser og slegger med knekt skaft og brukte skruer og spikre som flyter i  isbokser med litt gammel spillolje så det ikke skal ruste. Med en mor fra Bjørkedalen så mangler det ikke på de sparsomelige Sunnmørsgenene hos Kårkallen. Jeg har ikke sluppet helt unna jeg heller,  jeg må innrømme at jeg har en isboks med brukte spiker i boden som jeg finner stor glede i å kunne gjenbruke ;)

Vårt ønske er å få ryddet dette verkstedet og ta det i bruk som eldhus med tid og stunder. Svein Gunnar, min samboer har med stor iver kastet seg over ølbrygging, og han ser for seg at dette må bli en ypperlig plass for ølbryggerkurs! Lite ante vi at ølbrygging faktisk er stor kultur i Måndalen og flere vi har nevnt det til blir både begeistret og blanke i øynene når vi snakker om ølbrygginga. Nå for tiden er Ølbrygging en slik nymotens hipster-ting, men for måndalingene kalles det bare Heimøl, og er en god gammel tradisjon. Nå må dere ikke begynne å lete etter påmeldingsskjema på hjemmesiden til Johansgarden ennå, for foreløbig så bruker vi tiden til å teste forskjellige oppskrifter og korntyper, og det var egentlig om korn dette innlegget skulle handle! 

Framom Eldhuset står de gamle kvernsteinene som hørte til gården. Det lå nemlig to kvernhus ved Isleelva som hørte til Bø-gardene. Isleelva er ei lita sidegrein av elva Måna som renner gjennom hele bygda. Kårkallen har på 1950 tallet laget et treskurd av disse to kvernhusa som for lengst er forsvunnet. 

Tresnitt av Anders A. Bø 

Kornet vart dyrket på den aller beste jorda og var livsviktig. Det gikk hovedsakelig i bygg og havre  som er mer hardfør enn hvete. Det er nesten ubegripelig å skjønne hvor mye arbeid det var med å dyrke korn og få laget mel før i tiden. Alt kornet ble høstet for hånd, tørket og så var det å banke det så man fikk løs selve korna. Korn og skall måtte skilles og så måtte det det tørkes på nytt for at det ikke skulle mugne. Kornet ble så oppbevart i store tønner før det eventuelt ble kvernet til korn.

Korntørking var ikke helt ufarlig. På Johansgården hadde  de en stor klebersteinshelle som de tørka kornet på. Den lå i et skur på enden av ei gammel røykstue som sto der huset til Kårkallen står nå. 

Det ble fyra under denne hella for at den skulle bli varm og en dag skjedde uhellet at røykstua tok fyr. Sammen med dette brant også tømmeret som skulle bli til et nytt storhus på gården. Nøyaktig når dette skjedde vet vi ikke men jeg tipper det må være rundt 1881. Slikt var jo såklart dramatisk før i tiden. Kårkallen har blitt fortalt  at hans bestemor  Synnøv pakket hennes førstefødte i en skinnfell og søkte tilflukt på Bruaset, gården på andre siden av elva når dette skjedde. Heldigvis var det ingen som ble skadet eller flere hus som gikk med i brannen. Huset som Kårkallen bor i vart bygd like etter brannen. Vi vet ikke så mye om dette huset, det er mulig det var et "brukt" tømmerhus som ble satt opp. 

Kvernhusene ble ikke bare brukt til å lage mel. I 1920 og 30-åra brukte de vasskraften til å drive treskemaskin og risvedhogger. Den øverste kvernsteinen ble da byttet ut med et stort drivhjul, og med hjelp av ståltrådsnorer og trinser ble kraften overført. På 30-tallet kom elektrisiteten til bygda og dermed ble det slutt på bruken av kvernhusa. Det ble stadig færre som dyrket korn også. Klimaet og landskapet er ikke optimalt for korndyrking i Måndalen. Økt handel gjorde at bøndene heller kunne satse på melkeproduksjon og kjøpe det kornet de trengte fra andre områder.

Maleri av Anders A. Bø

Nå er det lenge siden det har blitt dyrket noe korn på Johansgarden. Kårkallen kan huske at de faktisk dyrket hvete, korn av edleste sort oppe på bakkene nord for tunet. Dette er nyttig informasjon for oss ølbryggere, for artigst av alt er jo om vi kan greie å brygge øl på egenprodusert korn en gang! Tiden vil vise :)

Det store hamskifte

Klar for låvefest? Det er i hvert fall god nok plass til det! Men om gulvet holder er vel heller tvilsomt, vi har en jobb å gjøre der kan du si. 

Selve fjøsen er ei tømmerkasse som ble satt opp i 1852 etter at den gamle brant ned.  Den  har blitt bygd på i 1930 og 1960 men jeg mistenker at gulvet er fra 1852. Litt synd at det er i så dårlig stand, for jeg er veldig glad i gamle tregulv!

Vi tar for oss et lite historisk tilbakeblikk på gårdslivet rundt fjøsen.

fra første bosetning fram til 1800-tallet så var gårdene basert på selvforsyning og husdyra besto av hest, storfe, geit og sau. Gris og høns var ennå ikke vanlig da. Det viktigste var å få til en god kornavling, og for å få til dette så gjaldt det å ha mange dyr som produserte gjødsel! Det var harde kår for ho Dagros på den tiden for ho ble sultefora gjennom hele vinteren og produserte neppe noe  særlig mye melk. Den tiden var møkka på rett "bondens gull".

Mye av arbeidet på gården krevde at man var mange mennesker siden alt ble gjort for hånd. Maskinparken var nok ikke stor. Hest og slede til å frakte ting på, både sommer og vinter,  treplog med jernbeslag, og harv til å jevne jorda etter å ha pløyd. All gress og kornavling ble slått med ljå og sigd.

1800-tallet

Det store hamskifte kalles perioden etter naturalhusholdningen. Det ble utviklet maskiner og som kunne effektivisere jordbruket, og det ble forsket på nye dyrkingsmetoder og vekster som økte produksjonen. Jordskifteloven i 1827 og 1859 gjorde at bøndene kunne samle alle sine små jordteiger som lå spredd rundt om i nabolaget  og få de omdisponert til en stor teig rundt gården sin. Dette gjorde at de kunne jobbe mer effektivt og ta i bruk nye maskiner som slåmaskin og høyvender. Det ble mindre fokus på korndyrking, og mer mot melk og kjøttproduksjon som ga klingende mynt, som de igjen kunne bruke på å kjøpe korn fra andre områder som hadde bedre egnet jordsmonn til korndyrking. Staten var en aktiv pådriver  på slutten av 1800-tallet for å utvikle landbruket og opprettet landbruksskoler og offentlige jordbruksledere.

I denne prosessen måtte noen av gårdene flytte ut av klyngetunet og bygge opp gården helt på nytt et annet sted, med tilskudd fra staten. På Bø skjedde dette først på 1880-tallet og Hansgarden flyttet da ut av tunet vårt og dit den nå ligger, omtrent 200 meter lenger frem i dalen. 

Det har alltid vært nære bånd mellom de to gårdene så det var naturlig å spleise på den første slåmaskina i 1912. De lånte også hverandres arbeidshest slik at de kunne spenne to hester framfor slåmaskina. Når den første slåmaskina var utslitt og skulle byttes ut på 30-tallet så kjøpte de hver sin slåmaskin. De hadde nemlig da utvidet til å ha to arbeidshester hver. For vår del var det slutt på hestehold på 60-tallet, for da tok Ferguson over.

Med større avlinger så kom behovet for en større låve. Vi var første i bygda til å bygge en silo, allerede i 1896! Kvaliteten på det gresset var nok meget varierende for det var først på slutten av 1930-tallet at Maursyre ble tatt i bruk som konserveringsmiddel. Det var først og fremst høy  det gikk i på den tiden og "skrapslåtten" (2. slått av dårligere kvalitet)  ble brukt i siloen. 

Hesjer er forresten noe som har blitt tatt i bruk etter 1945 på vår gård. før den tid tørket de høyet flatt på bakken. Men med nye gressorter og større avlinger grunnet kunstgjødselets inntog  så tørket det rett og slett ikke bra nok på bakken  og de måtte henge det opp på hesjer i stedet. 

Gården har hovedsakelig vært et melkebruk, noe disse melkespanna bevitner. Men siden min far pensjonerte seg for 18 år siden har det ikke vært dyr her i fjøsen. Det er vel i grunn bare bra for den fjøsen er i eeeelendig stand! Jeg husker at på slutten av min fars driftstid så hadde nesten annenhver morgen en av kyrne slitt seg, både grunnet at taustumpene han hadde knytt i hop hadde løsnet ( det finnes ennå ikke en taustump å oppdrive som er lenger enn 50 cm på gården ) eller fordi stolpene de sto bundet i var råtne/ rustne og brakk av. Så du kan vel si dette var forløperen til disse moderne fjøsene hvor dyra går løse ;)

Hilsen Johanså

Bumerker

 Kunsten å skrive var ingen selvfølge for en bonde for 200 år siden. Det var først etter at skoleloven kom i 1860 at barn lærte å lese og skrive. Før den tid fungerte BUMERKET som signatur. Det var også et eiendomsmerke som ble anbragt hus, arbeidsredskap, bruksgjenstander og buskap. 

Nå har vi funnet forskjellige bumerker på gården vår, og det finnes merkelig nok ikke likheter mellom de, så det kan godt hende de kommer fra andre gårder, gjennom handel eller medgift. Bumerkene kunne følge gården gjennom noen generasjoner, da gjerne med små endringer for hver generasjon.

At de likner på runer er nok mer en tilfeldighet, det er mest fordi merkene skulle være lette å risse inn i treverk at de har den utformingen de har. Ikke var det knyttet noen bestemte farger til de heller. De sluttet å bruke bumerker i begynnelsen av 1900-tallet.

Her ser dere noen av bumerkene som min far har funnet her på gården. Den øverste er original og var i bunnen av ei tønne. De andre to har han funnet på andre gjenstander og risset inn selv i ettertid.

Hestetruger

På stabbursveggen henger mange rare gamle bruksgjenstander. Ting som vi nesten ikke engang skjønner bruken av! De taua du ser her, er en høymeis. Det er som et stort handlenet som de putta høyet inn i for å bære det ned. Ned fra hva? Jo, ned fra fjellet. Fòr til dyra var så dyrebart at de dro høyt til fjells for å slå gresset. Høyt oppi fjellsiden på Kaldtind, fjellet bak gården, ligger en plass som heter Torslåtten, hva du tror det navnet kommer fra?

  

Det er ikke alt jeg skjønner hva er en gang, men heldigvis har min far fortalt meg en del om de tinga som henger der. Men så var det disse firkanta treklossene med vierbindinger.( vridde bjørkegreiner)

 Far mener at det var truger til hesten! Noe jeg vanskelig kan skjønne. 

Etter å ha tatt dem ned og lagt dem på snøen er jeg enda mer i tvil. Dette kan da umulig være noe du putter på hestens hover! Jeg skjønner jo at vierbindingene kanskje er litt mangelfulle, men dog..   jeg ser bare ikke at dette kan ha noe hensikt når formålet er at hesten skal flyte mer oppå snøen, den har jo mindre bæreflate en hoven!  Så da begynte jeg å Google litt.

Og se hva jeg fant!

Helt til høyre på dette bildet så ligger det noe som kan likne på våre truger!

Jippi! da stemmer det likevel! Utrolig artig :)