Tullistaua

Mens vi er i ryddemodus er det bare å holde fast ved den og kaste seg over neste hus, Tullistaua! Det eldste og mest sjarmerende huset på gården. det er uvisst hvor gammelt det er men i følge Kårkallen står årstallet 1880 risset inn i en stokk som vender mot løa. Det vi vet er at mine forfedre Eldri og Anders, begge født 1833 bodde i det huset med ungeflokken sin. Tre av de barna emigrerte til Amerika. Det var et arrangert ekteskap, Eldri kom fra nabogården Hansgarden som lå i samme tun den gangen, og Anders var odelsgutt til Johansgarden. Han vokste ikke opp der, for far hans eide to gårder og Johansgarden ble bortforpaktet helt til Anders var gammel nok til å ta over som 18 åring. Eldste bror hans fikk den største gården; Steinsgarden.

Det sies at gården var vannstelt når Anders og Eldri tok over, og at det ikke engang var så mye som ei spisesje å oppdrive i huset. Deres ugifte datter Kristianna ble boende i huset så lenge ho levde. Det er ho merkelig nok huset har navnet sitt etter, min far brukte å kalle ho for Tulli. Etter ho tok Eline over, neste generasjons ugifte datter. Ho levde der til 1971.

Nå er ikke Tullistaua original lenger, torvtaket som var lekk ble byttet ut med bølgeblikk, og det er ikke fint men det har reddet huset. Kårkallens herjinger med motorsag og husmorvinduer var kanskje ikke helt nødvendig, men vi får gjøre det beste ut av det og se om vi kan få satt inn noen smårutavinduer i stedet. Verst for meg var det at den gamle grua og veggen bak, vart fjerna. Om den ikke var brukenes så var den likevel  husets hjerte.

Den finnes ennå på et maleri som Kårkallen har. Er det ikke stemningsfullt? Jeg bare elsker dette bildet! :)

Dette er malt av Ansgard Moen, og om du ser nøye etter så har han malt portrettet sitt i gulvplankene til venstre for signaturen.

Dette er et par maleri som Kårkallen har laget i sin ungdom av gårdstunet. Fjøsen og låven har forandret seg en del men den gamle tømmerkassa er der fortsatt, gjemt bak kledning.

I gamledager gikk hovedveien tvers gjennom tunet, rett framfor trappa til Tullistaua! Til venstre ser du huset som Kårkallen nå bor i, før det ble bygd på. Det var nok et ganske så likt et hus som tullistaua, den gangen det ble satt opp.

Men nå tilbake til hva vi kom for, rydding og støvsuging av Tullistaua. Det viste seg at en liten fugl, eller to har hatt stor glede i å plukke glava fra oppunder noen lister, og spredd det rundt omkring på loftet! Det var uansett på tide med en real omgang med industristøvsugeren, motten har også storkost seg der i huset. Vi må nok i gang med anti-parasitt behandling snart. 

Oppe på loftet står det eneste som jeg kjenner til er igjen etter Anders og Eldri, ektesenga, med den praktiske lengde på 160. 

Inni ei annen seng så finner jeg mange lag med gamle vatterte tepper, blytunge og fulle av støv! Er dette noe å ta vare på egentlig? Dette må undersøkes. Jeg har jo egentlig ikke så lyst å ha disse støvete og illeluktende teppene her i huset hvis vi skal bruke huset, og det er jo planen, vi må jo ha en base her nå som vi har leid ut Bestefarshuset! Så nå har jeg fått noen tips om folk som kanskje kan si om dette er verdt å ta vare på. I så fall får det bli hengendes på låven i noen år til lufting!

Denne hvite her er kanskje ikke så gammel ser det ut til, siden den har trykk på seg. Men på baksiden er det sydd på et vevd teppe. Fattigmanns fell?

Det blir spennende å finne ut mer om disse teppene :) 

Hilsen Johanså

Rydding og skattejakt i Bestefarshuset

Nå har jeg lest gjennom de forskjellige "etikettene" jeg har lagret ting under og hvis du kaster et blikk på de forskjellige temaene så er det påfallende få som faller inn under "oppussing"! 
Nå holder vi faktisk på med oppussing, men ikke på Johansgarden! Det skjer på huset vårt i Torvika som vi har valgt å sette i stand før vi begynner med oppussing i Måndalen. Som de fleste vet så bor Kårkallen fortsatt på gården og for dere som er fra gård så har dere muligens opplevd at gammeltfolket har veldig vanskelig for å slippe taket på styr og stell, og blander seg inn i alt! Min bestefar var visst likens har jeg fått høre av mine onkler og tanter. Tross dette gjentar historien seg og vi må bare innse at det ennå kan gå maaaange år før vi får tatt over på rett! Derfor vi setter i stand huset vårt i Torvika først, det kan jo tross alt gå mange år før vi flytter til gards.

Det er mange som spør meg om ikke Kårkallen ønsker at det skal bli drift og liv og røre på gården igjen. Da må jeg bare gjengi hans kommentar når vi satte opp kontrakten for gårdsoverdragelse for et par år siden: "kan i få inj ein klausul om at det ALDRI meirr ska komme bufe på garra?" 

Dét fikk han ikke med i kontrakten! Men borett har han.
I følge Kårkallen er gjennomsnitt alder på den neste generasjonen som tar over gården 64 år, så jeg hadde visst ikke noe å klage på sier han.

I teorien så kunne vi ha bodd der sammen med han, det er bare det at jeg ikke går så godt overens med Kårkallen. Jeg har prøvd å bo der før, jeg flyttet dit for 16 år siden og det resulterte i at jeg brente meg helt ut. Alt var en kamp, men siden han den gangen eide gården, og nektet å ville overføre den til meg så hadde han overtaket. Det var han som eide og han som bestemte. Så etter 3 år måtte jeg bare innse at jeg ikke greide mer, ennå så glad jeg var i den plassen så måtte jeg bare komme meg bort der i fra.

Nå tenker du sikkert at ting har endret seg, vi eier jo tross alt gården nå, og Kårkallen har blitt gammel, men i hans hode så er han fortsatt patriarken og han går rundt oss og maser om alt som burde vært gjort, eller ting vi for all del ikke må finne på å forandre. Jeg er ikke i stand til å ignorere det dessverre, for mye gammel frustrasjon fra når jeg bodde der kommer tilbake. Til og med min alltid så sindige og stødige samboer må innrømme å bli tappet for energi av Kårkallens mas. Men vi har i hvert fall sikret oss at gården er våres, så får vi bare ta tiden til hjelp.
Det er fryktelig mye å ta tak i der, og vi skulle så gjerne ha fått kommet skikkelig i gang, men først må vi bli ferdige i Torvika før vi retter fokuset mot Johansgarden.

Så inntil videre har vi bestemt oss for å leie ut Bestefarshuset!  Det var i grunn bra å få et lite spark bak med å komme i gang med å rydde i huset. Halmmadrassene fra 20-tallet og Kårkallens gamle skinnsofa er noe av det som er fraktet til miljøstasjonen. Men ellers så rydder vi med varsom hånd og tar vare på det som er gammelt. Jeg har alltid ønsket å beholde husets sjel, og i de åra jeg bodde på gården var det en kamp med Kårkallen for å hindre han i å sette gamle husmorsvinduer i dette huset. 
Han hadde nemlig fått alle husmorsvinduene til et nabohus som en gang ble revet, og siden den tid har han vært lett bytte for folk i bygda som på enkel og billig måte ville kvitte seg med isolerglassvinduer! (På Miljøstasjonen må man betale for å kvitte seg med disse)  Han tar gledelig i mot, ja takk,kjekt å ha!  Intet anene om at gammel isolerglass faktisk bare har en levetid på 20 år, før de blir punkterte og får et hvitt belegg i mellom glasene. Så her sitter vi da, med Raumas største samling av gamle isolerglass. Bare å si i fra om du går med noen drivhus planer og trenger vinduer!!!

 

Til venstre, originalvindu, (med knust rute, min feil! jeg må innrømme det)

så kårkallens prosjekt, fjerne gamle vinduer, sage bort midtstolpe og sette isolerglass i gammel karm. Her har faktisk Kårkallen en gang på 90-tallet slått på stortromma og kjøpt flunka nye isolerglassruter, uten karm. ( var sikkert billigere) Som sagt greide jeg å forhindre at de ble satt inn mens jeg bodde der på slutten av 90-tallet, men når katten er borte... 

Det er så mye som må gjøres med dette huset, vi aner nesten ikke hvor vi skal begynne. Vi har bestemt oss for at tilbygget hvor dusj, do og gangen er, ikke er verdt å prøve å sette i stand, her må det bare rives. 

Det er bygd på i flere etapper, badet er helstøpt betonggulv ( med frostgaranti!! Her legger det seg is etter at du har dusjet på vinterstid ) mens gangen ikke har isolasjon under seg i det hele tatt. Og tak og vegger? De er isolert med Kårkallens hele bondekarriere med tomme kraftforsekker! Gjett om musene koser seg! 

Legg merke til den litt rare innramminga av vinduet på tilbygget, Der hadde Kårkallen plassert et stort husmorvindu, som i følge han, skulle varme opp den uisolerte gangen. "The black hole" kalte jeg den, siden det så ut som et stort sort hull fra utsiden. Utrolig nok greide jeg med mye masing å få han til å bytte den med et mindre vindu, han hadde jo nok vinduer å ta av!

Som dere ser, er dette badet ikke noe å prøve å sette i stand. og jeg frykter det verste når vi engang begynner å ta av veggplatene og ser hvordan tømmerveggen på andre siden ser ut, hvis den ennå er der da, og ikke har smuldret opp!  Jeg må jo bare si at jeg synes synd på vår nye leietaker som må leve med dette badet, men ho er heldigvis ikke av det lettskremte slaget :)

Men midt i ryddeprosessen så finner man noen ganger også artige små skatter, som en gammel kaffekvern min mor hadde med fra Nederland. Den blir med på kjøkkenet i Torvika :) Jeg søkte litt rundt på eBay og den er faktisk verdt litt! Jeg har ikke fått testet den ennå, regner med den maler ganske grovt siden det stort sett gikk i kokekaffe før i tiden.

Litt usikker hva dette er, noen har en gang sagt at det var til bruk for å sette klyster...  Jeg synes den passet fint på kjøkkenbenken jeg :)

Vi gleder oss til å få leietaker i Bestefarshuset og håper at hennes tilstedeværelse vil bidra med positiv energi på Johansgarden. Ikke minst ser vi fram til å se mange fine bilder av gården vår på Facebook, ho er nemlig en meget habil fotograf :)

Hilsen Johanså

Bumerker

 Kunsten å skrive var ingen selvfølge for en bonde for 200 år siden. Det var først etter at skoleloven kom i 1860 at barn lærte å lese og skrive. Før den tid fungerte BUMERKET som signatur. Det var også et eiendomsmerke som ble anbragt hus, arbeidsredskap, bruksgjenstander og buskap. 

Nå har vi funnet forskjellige bumerker på gården vår, og det finnes merkelig nok ikke likheter mellom de, så det kan godt hende de kommer fra andre gårder, gjennom handel eller medgift. Bumerkene kunne følge gården gjennom noen generasjoner, da gjerne med små endringer for hver generasjon.

At de likner på runer er nok mer en tilfeldighet, det er mest fordi merkene skulle være lette å risse inn i treverk at de har den utformingen de har. Ikke var det knyttet noen bestemte farger til de heller. De sluttet å bruke bumerker i begynnelsen av 1900-tallet.

Her ser dere noen av bumerkene som min far har funnet her på gården. Den øverste er original og var i bunnen av ei tønne. De andre to har han funnet på andre gjenstander og risset inn selv i ettertid.

Hestetruger

På stabbursveggen henger mange rare gamle bruksgjenstander. Ting som vi nesten ikke engang skjønner bruken av! De taua du ser her, er en høymeis. Det er som et stort handlenet som de putta høyet inn i for å bære det ned. Ned fra hva? Jo, ned fra fjellet. Fòr til dyra var så dyrebart at de dro høyt til fjells for å slå gresset. Høyt oppi fjellsiden på Kaldtind, fjellet bak gården, ligger en plass som heter Torslåtten, hva du tror det navnet kommer fra?

  

Det er ikke alt jeg skjønner hva er en gang, men heldigvis har min far fortalt meg en del om de tinga som henger der. Men så var det disse firkanta treklossene med vierbindinger.( vridde bjørkegreiner)

 Far mener at det var truger til hesten! Noe jeg vanskelig kan skjønne. 

Etter å ha tatt dem ned og lagt dem på snøen er jeg enda mer i tvil. Dette kan da umulig være noe du putter på hestens hover! Jeg skjønner jo at vierbindingene kanskje er litt mangelfulle, men dog..   jeg ser bare ikke at dette kan ha noe hensikt når formålet er at hesten skal flyte mer oppå snøen, den har jo mindre bæreflate en hoven!  Så da begynte jeg å Google litt.

Og se hva jeg fant!

Helt til høyre på dette bildet så ligger det noe som kan likne på våre truger!

Jippi! da stemmer det likevel! Utrolig artig :)