Skille klinten fra hveten

Eldhuset på gården vår er ikke spesielt gammelt, men likevel noe av det mest sjarmerende bygget på tunet. Kårkallen har brukt det som verksted og det er ennå fult av verktøy der inne. Det er en salig samling av defekte  motorsager, kantklippere,  økser og slegger med knekt skaft og brukte skruer og spikre som flyter i  isbokser med litt gammel spillolje så det ikke skal ruste. Med en mor fra Bjørkedalen så mangler det ikke på de sparsomelige Sunnmørsgenene hos Kårkallen. Jeg har ikke sluppet helt unna jeg heller,  jeg må innrømme at jeg har en isboks med brukte spiker i boden som jeg finner stor glede i å kunne gjenbruke ;)

Vårt ønske er å få ryddet dette verkstedet og ta det i bruk som eldhus med tid og stunder. Svein Gunnar, min samboer har med stor iver kastet seg over ølbrygging, og han ser for seg at dette må bli en ypperlig plass for ølbryggerkurs! Lite ante vi at ølbrygging faktisk er stor kultur i Måndalen og flere vi har nevnt det til blir både begeistret og blanke i øynene når vi snakker om ølbrygginga. Nå for tiden er Ølbrygging en slik nymotens hipster-ting, men for måndalingene kalles det bare Heimøl, og er en god gammel tradisjon. Nå må dere ikke begynne å lete etter påmeldingsskjema på hjemmesiden til Johansgarden ennå, for foreløbig så bruker vi tiden til å teste forskjellige oppskrifter og korntyper, og det var egentlig om korn dette innlegget skulle handle! 

Framom Eldhuset står de gamle kvernsteinene som hørte til gården. Det lå nemlig to kvernhus ved Isleelva som hørte til Bø-gardene. Isleelva er ei lita sidegrein av elva Måna som renner gjennom hele bygda. Kårkallen har på 1950 tallet laget et treskurd av disse to kvernhusa som for lengst er forsvunnet. 

Tresnitt av Anders A. Bø 

Kornet vart dyrket på den aller beste jorda og var livsviktig. Det gikk hovedsakelig i bygg og havre  som er mer hardfør enn hvete. Det er nesten ubegripelig å skjønne hvor mye arbeid det var med å dyrke korn og få laget mel før i tiden. Alt kornet ble høstet for hånd, tørket og så var det å banke det så man fikk løs selve korna. Korn og skall måtte skilles og så måtte det det tørkes på nytt for at det ikke skulle mugne. Kornet ble så oppbevart i store tønner før det eventuelt ble kvernet til korn.

Korntørking var ikke helt ufarlig. På Johansgården hadde  de en stor klebersteinshelle som de tørka kornet på. Den lå i et skur på enden av ei gammel røykstue som sto der huset til Kårkallen står nå. 

Det ble fyra under denne hella for at den skulle bli varm og en dag skjedde uhellet at røykstua tok fyr. Sammen med dette brant også tømmeret som skulle bli til et nytt storhus på gården. Nøyaktig når dette skjedde vet vi ikke men jeg tipper det må være rundt 1881. Slikt var jo såklart dramatisk før i tiden. Kårkallen har blitt fortalt  at hans bestemor  Synnøv pakket hennes førstefødte i en skinnfell og søkte tilflukt på Bruaset, gården på andre siden av elva når dette skjedde. Heldigvis var det ingen som ble skadet eller flere hus som gikk med i brannen. Huset som Kårkallen bor i vart bygd like etter brannen. Vi vet ikke så mye om dette huset, det er mulig det var et "brukt" tømmerhus som ble satt opp. 

Kvernhusene ble ikke bare brukt til å lage mel. I 1920 og 30-åra brukte de vasskraften til å drive treskemaskin og risvedhogger. Den øverste kvernsteinen ble da byttet ut med et stort drivhjul, og med hjelp av ståltrådsnorer og trinser ble kraften overført. På 30-tallet kom elektrisiteten til bygda og dermed ble det slutt på bruken av kvernhusa. Det ble stadig færre som dyrket korn også. Klimaet og landskapet er ikke optimalt for korndyrking i Måndalen. Økt handel gjorde at bøndene heller kunne satse på melkeproduksjon og kjøpe det kornet de trengte fra andre områder.

Maleri av Anders A. Bø

Nå er det lenge siden det har blitt dyrket noe korn på Johansgarden. Kårkallen kan huske at de faktisk dyrket hvete, korn av edleste sort oppe på bakkene nord for tunet. Dette er nyttig informasjon for oss ølbryggere, for artigst av alt er jo om vi kan greie å brygge øl på egenprodusert korn en gang! Tiden vil vise :)

Juleribba

Romantiske interiørbilder?
Neppe på denne bloggen med det første!!
Tvert i mot så blir det den harde virkelighet om hvor juleribba vår kommer i fra! Vi har nemlig en nabo som forer opp noen griser som vi slakter senhøstes! En stor begivenhet i nabolaget! Og vi er så heldige at vi får en av disse grisene, i bytte mot traktoren han låner av oss om sommeren. Vi har en liten Ford 3000 som vi kun bruker til brøyting på vinterstid så da passer det perfekt at han har den om sommeren så vi får mer plass i oppkjørselen.

 

Her er storsjarmøren...  Ingen svak beinstruktur eller liggesår på disse grisene, de reiste seg lett opp på to og henger over grinda når de skjønner at de kan få seg en godbit.

 

 

Kanskje ikke så rart de er så sterke, her får den faktisk Tine Styrk som har gått ut på dato! Yndlingsretten til grisene i følge bonden. Som dere kanskje ser, så er dette ingen smågriser vi snart skal slakte.

 

Til selve slaktinga har vi leid inn en slakter som kommer til gården. Null stress for dyra altså. Det eneste som er litt vanskelig er å få de ut av bingen sin. De er veldig stedsbundne og det er her den berykta hylinga kommer i bildet. men er de først ut av bingen så er det greit og de slutter å hyle. Før vi vet ordet av det så har slaktern fått plassert boltepistolen og grisen siger i hop.

 

 

Vi har selv ingen dyr på gården vår ennå, vi må nok vente til vi bor der på heltid. Men i mellomtiden så koser vi oss veldig i fjøsen hos våre gode venner og naboer i Torvika.  Av og til trår vi også til som avløsere, det er jo bare så kos!

 

 

 

 

 

 

Men vi er ikke helt uten husdyr der vi bor. Vi har nemlig noen høner som nå i vinter har fått lov å flytte inn i fjøsen her, sammen med bl.a. disse to høvdingene, gamlehøna og sjefshanen!

 

 

 

Her ser dere mine vakre Lakenfelderhøner, de svart-hvite. De andre er av rasen Islandshøns.  Jeg gleder meg til de kan flytte tilbake i hagen min når våren kommer!! Savner de vettu :) 

At jeg kaller de Bøllefrøa fordi de hele tiden vil sitte sammen med oss på terassen ( -og gjør fra seg)  har jeg nå visst glemt ;)

 

 

Men tilbake til juleribba!

 

 

Skolling av gris! Jeg tror vi har mye å hente der på utvikling av teknikk! Det tar en liten evighet, og jeg pådro meg en belastningsskade i skuldra av all skrapinga!! 

 

 

 Jeg ofret til og med ladyshaven min for å få glatte og fine skinker!!  

 

 

 

 

Mye mat i en slik gris! Bare skinka veier 15 kg!

 

 

Hørselsvern med radio er en must!! 

 

 

 

Mye forskjellige krydder må til! Vi tok litt av i fjor og laget 9 forskjellige sorter pølse, så i år har vi begrenset oss litt, det ble bare 5 sorter. Ved siden av dette så har vi speket skinkene og ytrefilet, saltet sideflesk på norsk og korsikansk vis, grillribber og nakkekoteletter, hamburgere og Riette, en slags postei.

 

 

 

Bonderøven og meg selv i full sving! Vi bruker naturtarm fra sau og gris som vi kjøper ferdig vasket. Den er kostbar men verdt det siden du får så fin og sprø skorpe når du steker eller griller pølsene. Kroktarm fra storfe er fint å bruke hvis du skal lage dampepølse.  

 

 

 

Så er det bare å knyte i mellom alle pøsene og fryse de.

 

 

Et lite tips til slutt, det må stikkes masse små hull med en stoppenål i pølsa før du damper eller steker de, ellers så sprekker skinnet.

 

Har du noen gode råd og tips om slakting, skolling eller pølsemaking du gjerne vil dele med oss? Eller har du spørsmål om hvordan vi gjør det? Ta gjerne kontakt i kommentarfeltet eller på Facebook.

 

 

 



 

 Førjulshilsen fra Johanså