Bjørnejegeren Johans

Mannen som gården vår har navnet sitt etter, heter Johannes (Johans) Olson Brudeset og kom fra Johannesgarden, som nå er en del av Bruaset-Hau'n.  Han var ingen Odelsgutt på Bø, men giftet seg med ei Jordataus, altså ei taus med jord. Ho Eli Eriksdotter Bø hadde ingen brødre som kunne ta over farsgården. Dette er langt tilbake i tid, på midten av 1700-tallet, og man antar at det oppsto et behov for å få nye navn på gårdene etterhvert som det lå flere bruk på samme gårdstun. På Bø lå det nemlig 4 bruk, som på den tiden het Nerbø, som besto av  Johansgarden ( A)  og Hansgarden (I) og så Øvrebø som var Pålgarden (O) og Bårdsgarden (R). 

Se så mange små jordlapper som lå spredd rundt om kring! Man skjønner litt bedre da at det var nødvendig med  det jordskifte som ble gjennomført på 1880-tallet. Det var staten som tok seg av den jobben, og Hansgarden og Bårdsgarden fikk tilskudd for å flytte gårdene sine til dit de ligger i dag, et par hundre meter lenger opp i dalen. Det er så rart å tenke på at det før var to gårdsbruk i tunet vårt, skulle gjerne ha reist tilbake i tid og sett hvordan det så ut da! På dette kartet ser dere også at bygdeveien gikk tvers gjennom tunet. Kårkallens hus ligger her på nedsiden av veien, så Tullistaua, og bakerst er fjøsen. ( Gul A)

Men tilbake til 1700-tallet og han Johans. 

På den tiden var det mye bjørn i fjellet og den tok mye husdyr. Staten ga fra år 1733 fellingspremie for de som drepte bjørn og ulv. Grovt regnet så sier statistikken at de tok en bjørn i året i Måndalen, fra 1733  til 1905.

Min tip-tip-tip-tip-tippoldefar Erik Torsteinson Bø (født 1699), Far til jordatausa Eli, var en stor bjørnejeger og tok livet av 5 bjørn i sin tid. Muligens også flere, men de som ble tatt før 1733 ble ikke registrert.

Bjørnen ble ansett for å være det farligste dyret på den tid. I følge folketrua hadde den 10 manns styrke og 12 manns vett! Det var ikke ufarlig å dra ut på jakt alene, ble bjørnen skadeskutt så kunne den gå til angrep, og det tok tid å lade om ei rifle på den tiden, Så det vanligste var å dra på bjørnejakt i lag.

"En bjørnejakt"  Johan Fredrik Eckersberg

Bonden så på bjørnen som en likemann, og om den drepte en sau i ny og ne så fant de seg i det, for han måtte også leve mente de. Men ble den for overivrig så slo bøndene seg sammen for å få tatt den.  Hvis de hadde et dødt husdyr, så benyttet de det som åte. De kunne sette snarefelle som bjørnen ble stående fast i, eller benytte et gilder (selvskudd). Det er en kasse med flere rifleløp inni som avfyrte skudd når noen dro i snora som var festet til avtrekkeren. Snora vart i andre enden festet til en stein som holdt åtet nede. Kassa ble dekket til med torv så bjørnen ikke skulle oppdage den. 

Illustrasjon lånt av Nordmøre Museum

Så var det en dag på slutten av 1770-åra han Johans dro opp i Volladalen sammen med noen andre karer for å sjekke gilderet, etter å ha hørt skudd. Det viste seg at bjørnen var skadeskutt og hadde gjemt seg. Karene begynte ettersøket men fikk seg en støkk når bamse Brakar plutselig kom fram fra gjemmestedet sitt, og de la på sprang for å berge livet. De kom seg over Vemora og opp på Samsetmonane, men Johans som hadde tunge sjøstøvler på og ikke var så ung og sprek lenger, ble så sliten at han ikke greide å holde følge med de andre. Så han valgte å ta en sidesti i håp om at bjørnen ville følge de andre. Men det gjorde den ikke og mens Johannes tok seg en pust i bakken, var bjørnen plutselig der. Den sto over johans, snuste på han fra topp til tå og beit seg tak i ene foten. Han greide å sparke seg løs først, men så hogg bjørnen tak i låret, og Johans kunne ikke annet enn å skrike. Heldigvis kom kameratene hans tilbake når de hørte hans skrik, men bjørnen slapp ikke taket ennå hvor mye de skrek og bråket.  En av karene som het Jo Samset var tømermann, han brukte baksiden av øksa si til å slå bjørnen i hodet, men også dette uten ønsket resultat. Da skriker han Johans " Snu te eiggja Jo, før i e færdig likevel no"  Han Jo gjorde som han fikk beskjed om og hogg bjørnesnuten av, rett under øynene med et eneste hogg! Han Johans overlevde angrepet men ble "krøpling" som det kalles i Måndalen. Han døde i 1783, bare 58 år gammel. 

"Bjørnejegeren"  Adolph Tidemand 

Hvor ble det av sommeren!

En fantastisk sommer er over! Aldri har vi vel hatt finere vær enn i år. Det er visst 17 år siden sist vi har opplevd slik en sommer påstår Bonderøven på Johansgården. Men nå har regntiden kommet inn over Romsdalen. To døgn med opp til 40 mm. daglig i vår egen uoffisielle regnmåler, og det er fortsatt varslet mer regn.
Bonderøven rakk å beitepusse de øverste markene på gården før styggeværet kom. For dere i bygda som lurer, nei, det er ikke planen at vi skal dyrke daugras på Johansgarden, ennå om Kårkallen ønsker det, av uvisse grunner for oss. Eller, han påstår selv av de gamle steinlagte dreneringsgrøftene ikke tåler vekta av en traktor med rundballepresse... men er den samme traktoren med avlesservogn som han i sin tid brukte så mye lettere?... jeg bare spør ;) Så av en eller annen uforklarlig grunn liker Kårkallen å se det høye gresset rundt seg på gården, og jeg må jo si meg enig at det er noe vakkert med det, selv i regnværet!

Nå har vi altså fått slått ovenfor låven, det er vel den del av gården som naboene IKKE ser. Men fortvil ikke! vi kommer sterkere tilbake til neste år og håper da å få beitepussa rundt hele gården opp til flere ganger i løpet av sommeren!! Målet er å få opp forkvaliteten på jorda vår, for for øyeblikket består den kun av engsoleie, syregras og sølvbunke, så vi må etterhvert få sådd inn litt kløver som gir nitrogen til jorda.
Området nedom veien er litt verre, der ER dreneringa uten tvil ødelagt og enga står ofte under vann. Det har også blitt store tuer med sølvbunke der etter at beitedyra som har gått der før har vært litt for kresne i kosten.

Kårkallen har fortalt at dette er en rusjemark som egentlig ikke har noe verdi. Før utskiftninga i 1880 var det et slags ingenmannsland hvor folk tok ut torv for å ha på takene sine. Vi var visst de uheldige som fikk tildelt dette landstykke som "jord".
Men nå i disse nedbygging-av-landbruket-tider så har dette lite mer å si, disse små jordstykkene er ikke verdt noe mer likevel så hvorfor ikke grave en stor dam og ha noen gjess der? :)

Så vakkert med regnvått gress!

Sol og dramatiske skyer i samme stund! Herlig.
Den fine grønne enga er altså ikke våres, men tilhører naboene.
Men kanskje våres er like fin om et par år? 

For dere som ikke har fulgt med fra start så kan jeg forklare at vi ennå ikke er bosatt på gården, men har vårt hjem i ei annen bygd, 40 km unna. Det, og en Kårkall som ennå ser på seg selv som gårdens øverste høvding gjør at vi ikke får gjort så mye på gården ennå. Men tid kan være en bra ting. Nå får vi god tid til å tenke og drømme hva vi vil bruke gården til. Ikke minst, se hvilken vei politikken fører landbruket!
Vær trygg, vi kommer flyttendes med høner, gullfisk, katter, hunder og gud vet hva vi har greid å skaffe oss til den tid, så fort det blir ledig hus og vi kan ha gården for oss selv. 

Steinrik

Steingjerdene på Bø,

et lite stykke kulturlandskap som er fredet. Et menneskeskapt skille mellom gardene som vitner om mye slit og svette.  Materialvalget er ikke gjort fordi det tok seg bra ut i landskapet men fordi det er så ufattelig mye av den tilgjengelig her! For hver kvadratmeter med dyrket mark så har stein på stein blitt fjernet og kjørt bort med hest og slede eller håndemakt. Steinsleden som ble brukt står fortsatt i sommerfjøsen. Også deler av en stubbebryter kan vi skimte i mellom virvaret av gammelt utstyr som er lagret der. Regner med den har fått prøvd seg både på røtter og storstein. 

Men dette steingjerdet her er nok ikke blant de eldste. Det var statlig opprydding i alle småteigene her i 1881, også kalt Jordskifte, og det var da denne grensen ble til. Ser ikke bort i fra at det før den tid også var steingjerder rundt småteigene og at disse har blitt flyttet til den nye grensen etter 1881.

Denne steinrøysa derimot, den kan være ganske så gammel. Et imponerende syn er det i hvert fall, med tanke på alt arbeid som lå bak. På nersiden er en gammel vei som leder opp fra gården til markene som ligger på en terrasse ovenfor, og sommerfjøsen.

Jeg har for lengst innsett at jeg er steingal. Når vi i fjor drenerte langs en husvegg, sprang jeg sikksakk i mellom minigraveren og husveggen for å berge unna de fineste steine. Var de for store så måtte jeg be pent om ikke min samboer kunne ta den i grabben og legge den til side for meg. :) Det er jo kanskje ikke så rart at jeg ble steingal når man vokser opp på en så steinrik gård ;)

Den gamle utslitte plogen har fått sin siste kvileplass her i steinrøysa. 

Den egentlige grunnen til at dette ble et innlegg og steingjerdene er fordi vår nabo som grenser mot den andre siden, kom med et ønske om å få rydde opp i krattet som vokste langs den lille bekken som er grensen mellom våres gårder. Jeg må jo skammelig innrømme at mesteparten av det krattet står på vår side av bekken, og ikke ante jeg at røttene på disse trærne gjorde at steinene ble presset ned i bekken og gjorde at bekken av og til flommet over, på naboens mark! Jeg har ikke en gang sett at det var rester av steingjerder der i alt krattet! Så selvfølgelig fikk han rydde  bort kratt!

Men som om det ikke er flaut nok at naboen tar på seg en ryddejobb som egentlig er vårt ansvar, så oppdager jeg til min forferdelse at han i tillegg må rydde i rusten piggtråd og sauenetting som har vokst fast i stammene på krattskogen!! Uffa da, jeg skjemmes! Det er nok mye av slik gammel arvesynd som kommer til å dukke opp på gården regner jeg med. Så mye vi skulle ha gjort... 

Min samboer og jeg er begge glødende opptatt av å ta vare på gammel kulturlandskap og bygdekultur og det klør i fingrene til å få satt i stand igjen steingjerdene. Mange av steinene har nemlig falt ned, delvis fordi vi i flere år har hatt hester på beite der og de elsker å klø seg mot steingjerdene. 

Jeg fikk et godt tips av ei venninne om at det finnes en kar som gir kurs i restaurering av steingjerder, så om flere er interesserte i dette, skal du ikke se bort i fra at vi kommer til å få tak i han og kjøre i gang et kurs!!