Viser innlegg med etiketten Håndverk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Håndverk. Vis alle innlegg

søndag 12. oktober 2014

På vikingtokt til Gjermundnes



Denne helgen har vi vært så heldige å få oppleve et vikingmarked på Gjermundnes landbruksmuseum, bare 20 km fra gården vår. Dette er jo midt i blinken for meg som er så interessert i gamle håndverksteknikker!  Det er foreningen Møre Frie Vikingar som arrangerte dette minivikingmarkedet, og det var absolutt verdt besøket. 
Nå er det ikke så mange ekte vikinger å finne i Romsdalen, ennå om jeg er sikker på at det finnes en hel del skapvikinger rundt om på bygdene ;) Meg selv inkludert! 



  



På Vikingmarkedet kunne du få prøvd å skyte med pil og bue, kjøpe keramikk, smykker, naturfarget garn, fargerike håndvevde bånd, tre, skinn og pelsvarer blant annet. 







Er ikke slangestaven stilig? Den skal visst besitte magiske krefter. 





Jeg fikk virkelig lyst å lære meg brikkevev etter å ha sett de fine bånda denne dama laget! 




Guttaboys gjør seg klare til kamp. Det var forresten også en kvinnelig kriger i blant dem! Jeg hadde tenkt å prøve meg på bueskyting men det tok så lang tid før det ble min tur, de som hadde fått kloa i ei bue virket meget motvillig til å legge den fra seg, så det får bli en annen gang. 




Det ser jo ut som om det er midt i skogen, men dette er inne på tunet ved landbruksmuseet. Mange fantastiske gamle store trær der, og jeg benyttet anledningen til å plukke med meg masse kastanjenøtter.( kjekt å ha! ) Overraskelsen var stor da jeg ble gjort oppmerksom på at det også sto et stort gammelt valnøtt tre der i tunet! Jeg fant noen av de nøttene på bakken og nå får vi prøve å få de til å spire til våren.


I to tidligere innlegg skrev jeg om eiketrærne på Johansgarden, og at de er avkommere  fra eikealéen på Gjermundnes. Som dere ser har disse trærne de samme lange greinene som våres. Jeg tok med meg noen eikenøtter også, må jo fortsette tradisjonen med å lage tuntrær! ;)




Tusen takk til Møre frie vikingar som ga oss en så fin en opplevelse en vakker høstdag midt i oktober! 

Hilsen Johanså


fredag 25. april 2014

Skille klinten fra hveten


Eldhuset på gården vår er ikke spesielt gammelt, men likevel noe av det mest sjarmerende bygget på tunet. Kårkallen har brukt det som verksted og det er ennå fult av verktøy der inne. Det er en salig samling av defekte  motorsager, kantklippere,  økser og slegger med knekt skaft og brukte skruer og spikre som flyter i  isbokser med litt gammel spillolje så det ikke skal ruste. Med en mor fra Bjørkedalen så mangler det ikke på de sparsomelige Sunnmørsgenene hos Kårkallen. Jeg har ikke sluppet helt unna jeg heller,  jeg må innrømme at jeg har en isboks med brukte spiker i boden som jeg finner stor glede i å kunne gjenbruke ;)

Vårt ønske er å få ryddet dette verkstedet og ta det i bruk som eldhus med tid og stunder. Svein Gunnar, min samboer har med stor iver kastet seg over ølbrygging, og han ser for seg at dette må bli en ypperlig plass for ølbryggerkurs! Lite ante vi at ølbrygging faktisk er stor kultur i Måndalen og flere vi har nevnt det til blir både begeistret og blanke i øynene når vi snakker om ølbrygginga. Nå for tiden er Ølbrygging en slik nymotens hipster-ting, men for måndalingene kalles det bare Heimøl, og er en god gammel tradisjon. Nå må dere ikke begynne å lete etter påmeldingsskjema på hjemmesiden til Johansgarden ennå, for foreløbig så bruker vi tiden til å teste forskjellige oppskrifter og korntyper, og det var egentlig om korn dette innlegget skulle handle! 

Framom Eldhuset står de gamle kvernsteinene som hørte til gården. Det lå nemlig to kvernhus ved Isleelva som hørte til Bø-gardene. Isleelva er ei lita sidegrein av elva Måna som renner gjennom hele bygda. Kårkallen har på 1950 tallet laget et treskurd av disse to kvernhusa som for lengst er forsvunnet. 

Tresnitt av Anders A. Bø 

Kornet vart dyrket på den aller beste jorda og var livsviktig. Det gikk hovedsakelig i bygg og havre  som er mer hardfør enn hvete. Det er nesten ubegripelig å skjønne hvor mye arbeid det var med å dyrke korn og få laget mel før i tiden. Alt kornet ble høstet for hånd, tørket og så var det å banke det så man fikk løs selve korna. Korn og skall måtte skilles og så måtte det det tørkes på nytt for at det ikke skulle mugne. Kornet ble så oppbevart i store tønner før det eventuelt ble kvernet til korn.

Korntørking var ikke helt ufarlig. På Johansgården hadde  de en stor klebersteinshelle som de tørka kornet på. Den lå i et skur på enden av ei gammel røykstue som sto der huset til Kårkallen står nå. 
Det ble fyra under denne hella for at den skulle bli varm og en dag skjedde uhellet at røykstua tok fyr. Sammen med dette brant også tømmeret som skulle bli til et nytt storhus på gården. Nøyaktig når dette skjedde vet vi ikke men jeg tipper det må være rundt 1881. Slikt var jo såklart dramatisk før i tiden. Kårkallen har blitt fortalt  at hans bestemor  Synnøv pakket hennes førstefødte i en skinnfell og søkte tilflukt på Bruaset, gården på andre siden av elva når dette skjedde. Heldigvis var det ingen som ble skadet eller flere hus som gikk med i brannen. Huset som Kårkallen bor i vart bygd like etter brannen. Vi vet ikke så mye om dette huset, det er mulig det var et "brukt" tømmerhus som ble satt opp. 

Kvernhusene ble ikke bare brukt til å lage mel. I 1920 og 30-åra brukte de vasskraften til å drive treskemaskin og risvedhogger. Den øverste kvernsteinen ble da byttet ut med et stort drivhjul, og med hjelp av ståltrådsnorer og trinser ble kraften overført. På 30-tallet kom elektrisiteten til bygda og dermed ble det slutt på bruken av kvernhusa. Det ble stadig færre som dyrket korn også. Klimaet og landskapet er ikke optimalt for korndyrking i Måndalen. Økt handel gjorde at bøndene heller kunne satse på melkeproduksjon og kjøpe det kornet de trengte fra andre områder.

Maleri av Anders A. Bø

Nå er det lenge siden det har blitt dyrket noe korn på Johansgarden. Kårkallen kan huske at de faktisk dyrket hvete, korn av edleste sort oppe på bakkene nord for tunet. Dette er nyttig informasjon for oss ølbryggere, for artigst av alt er jo om vi kan greie å brygge øl på egenprodusert korn en gang! Tiden vil vise :)

søndag 2. mars 2014

Bumerker


 Kunsten å skrive var ingen selvfølge for en bonde for 200 år siden. Det var først etter at skoleloven kom i 1860 at barn lærte å lese og skrive. Før den tid fungerte BUMERKET som signatur. Det var også et eiendomsmerke som ble anbragt hus, arbeidsredskap, bruksgjenstander og buskap. 






Nå har vi funnet forskjellige bumerker på gården vår, og det finnes merkelig nok ikke likheter mellom de, så det kan godt hende de kommer fra andre gårder, gjennom handel eller medgift. Bumerkene kunne følge gården gjennom noen generasjoner, da gjerne med små endringer for hver generasjon.

At de likner på runer er nok mer en tilfeldighet, det er mest fordi merkene skulle være lette å risse inn i treverk at de har den utformingen de har. Ikke var det knyttet noen bestemte farger til de heller. De sluttet å bruke bumerker i begynnelsen av 1900-tallet.


Her ser dere noen av bumerkene som min far har funnet her på gården. Den øverste er original og var i bunnen av ei tønne. De andre to har han funnet på andre gjenstander og risset inn selv i ettertid.