Bjørnejegeren Johans

Mannen som gården vår har navnet sitt etter, heter Johannes (Johans) Olson Brudeset og kom fra Johannesgarden, som nå er en del av Bruaset-Hau'n.  Han var ingen Odelsgutt på Bø, men giftet seg med ei Jordataus, altså ei taus med jord. Ho Eli Eriksdotter Bø hadde ingen brødre som kunne ta over farsgården. Dette er langt tilbake i tid, på midten av 1700-tallet, og man antar at det oppsto et behov for å få nye navn på gårdene etterhvert som det lå flere bruk på samme gårdstun. På Bø lå det nemlig 4 bruk, som på den tiden het Nerbø, som besto av  Johansgarden ( A)  og Hansgarden (I) og så Øvrebø som var Pålgarden (O) og Bårdsgarden (R). 

Se så mange små jordlapper som lå spredd rundt om kring! Man skjønner litt bedre da at det var nødvendig med  det jordskifte som ble gjennomført på 1880-tallet. Det var staten som tok seg av den jobben, og Hansgarden og Bårdsgarden fikk tilskudd for å flytte gårdene sine til dit de ligger i dag, et par hundre meter lenger opp i dalen. Det er så rart å tenke på at det før var to gårdsbruk i tunet vårt, skulle gjerne ha reist tilbake i tid og sett hvordan det så ut da! På dette kartet ser dere også at bygdeveien gikk tvers gjennom tunet. Kårkallens hus ligger her på nedsiden av veien, så Tullistaua, og bakerst er fjøsen. ( Gul A)

Men tilbake til 1700-tallet og han Johans. 

På den tiden var det mye bjørn i fjellet og den tok mye husdyr. Staten ga fra år 1733 fellingspremie for de som drepte bjørn og ulv. Grovt regnet så sier statistikken at de tok en bjørn i året i Måndalen, fra 1733  til 1905.

Min tip-tip-tip-tip-tippoldefar Erik Torsteinson Bø (født 1699), Far til jordatausa Eli, var en stor bjørnejeger og tok livet av 5 bjørn i sin tid. Muligens også flere, men de som ble tatt før 1733 ble ikke registrert.

Bjørnen ble ansett for å være det farligste dyret på den tid. I følge folketrua hadde den 10 manns styrke og 12 manns vett! Det var ikke ufarlig å dra ut på jakt alene, ble bjørnen skadeskutt så kunne den gå til angrep, og det tok tid å lade om ei rifle på den tiden, Så det vanligste var å dra på bjørnejakt i lag.

"En bjørnejakt"  Johan Fredrik Eckersberg

Bonden så på bjørnen som en likemann, og om den drepte en sau i ny og ne så fant de seg i det, for han måtte også leve mente de. Men ble den for overivrig så slo bøndene seg sammen for å få tatt den.  Hvis de hadde et dødt husdyr, så benyttet de det som åte. De kunne sette snarefelle som bjørnen ble stående fast i, eller benytte et gilder (selvskudd). Det er en kasse med flere rifleløp inni som avfyrte skudd når noen dro i snora som var festet til avtrekkeren. Snora vart i andre enden festet til en stein som holdt åtet nede. Kassa ble dekket til med torv så bjørnen ikke skulle oppdage den. 

Illustrasjon lånt av Nordmøre Museum

Så var det en dag på slutten av 1770-åra han Johans dro opp i Volladalen sammen med noen andre karer for å sjekke gilderet, etter å ha hørt skudd. Det viste seg at bjørnen var skadeskutt og hadde gjemt seg. Karene begynte ettersøket men fikk seg en støkk når bamse Brakar plutselig kom fram fra gjemmestedet sitt, og de la på sprang for å berge livet. De kom seg over Vemora og opp på Samsetmonane, men Johans som hadde tunge sjøstøvler på og ikke var så ung og sprek lenger, ble så sliten at han ikke greide å holde følge med de andre. Så han valgte å ta en sidesti i håp om at bjørnen ville følge de andre. Men det gjorde den ikke og mens Johannes tok seg en pust i bakken, var bjørnen plutselig der. Den sto over johans, snuste på han fra topp til tå og beit seg tak i ene foten. Han greide å sparke seg løs først, men så hogg bjørnen tak i låret, og Johans kunne ikke annet enn å skrike. Heldigvis kom kameratene hans tilbake når de hørte hans skrik, men bjørnen slapp ikke taket ennå hvor mye de skrek og bråket.  En av karene som het Jo Samset var tømermann, han brukte baksiden av øksa si til å slå bjørnen i hodet, men også dette uten ønsket resultat. Da skriker han Johans " Snu te eiggja Jo, før i e færdig likevel no"  Han Jo gjorde som han fikk beskjed om og hogg bjørnesnuten av, rett under øynene med et eneste hogg! Han Johans overlevde angrepet men ble "krøpling" som det kalles i Måndalen. Han døde i 1783, bare 58 år gammel. 

"Bjørnejegeren"  Adolph Tidemand