Nye tuntrær blir sådd

For noen uker siden så var jeg på Gjermundnes når det var Vikingmarked der. Dere har kanskje lest innlegget derfra? Hvis ikke kan du lese om den HER.  Det var en utrolig kjekk opplevelse som ga meg så mye inspirasjon! Møre Frie Vikingar  hadde med seg masse fint håndverk som de solgte på markedet denne vakre høstdagen. Vi kunne også prøve oss på bueskyting, eller få oss en matbit ved bålet og slå av en prat med noen av vikingene.  Dette foregikk inne på tunet ved landbruksmuseet og bakken der var dekket av eikeblader og nøtter, det luktet bare så godt!

Min far plukket for 70 år siden med seg eikenøtter herfra, og sådde de. De er nå blitt til store tuntrær på gården vår. Så nå fikk jeg lyst til å gjøre det samme! Men jeg begrenser meg ikke bare til eik, jeg fant nemlig også kastanjenøtter og valnøtter på bakken der, av et gammelt valnøtt-tre! Jeg viste ikke engang at det var mulig å få valnøtt-tre til å gro her i Romsdalen! Så det må vi jo prøve å få til å spire :)

Eik, valnøtt, og kastanjenøtter.

Etter søk på nettet om såing av valnøtter fant vi ut at den skal i jorda allerede på høsten og stå fuktig og kaldt. Nøttene kunne også med fordel ligge noen timer i honningvann før de ble lagt i jorda.

Her kjører vi på med eksklusiv honning fra Italia ;) 

4. timer i honningvann, så er vi klar til å få de i potter.

Da var det bare å putte de i jorda og sette de et kjølig sted! Jeg bruker lekakuler i bunn, fiberduk over, og så en blanding av Europris sin kugjødselkompost og sand. Kugjødselkomosten til Europris inneholder såpass lite gjødsel at den ikke trenger å blandes ut med torv. Men litt sand gjør bare godt! Da holder den bedre på fuktighet og det drenerer bra.

Nå er det ennå så mildt at de får stå ute inntil husveggen. Jeg må bare huske på å vanne de av og til. Men så fort frosten kommer må de nok inn i kjelleren.

Et lite glimt fra inngangspartiet vårt i Torvika. Jeg hadde pyntet til Halloween :)

Sopelimen ble laget for anledningen, av bjørkeris og en gammel stokk jeg fant i skogen. Ble det ikke fint? :)

Noen av nøttene jeg fant på Gjermundnes har jeg brukt på denne dørkransen. Kransen er ferdigkjøpt må jeg innrømme. Men den er så enkel og fin at jeg bruker den til alle årstider og pynter den med forskjellige ting. Kastanjene har jeg boret hull i, puttet i ståltråd og limt med lynlim.  Fjæra kommer fra hønene mine. De er i en myteperiode (skifte fjær) nå, så det ser ut som om jeg har spretta opp og tømt ei hel dundyne ute i hagen min for tiden! De er så klart frittgående :) 

Her har dere Bøllefrøa mine, fem flotte høner av rasen Lakenfelder. Det er en nederlandsk hønserase. De graver overalt hvor jeg helst ikke vil de skal grave, og er ville etter å stjele solsikkefrø fra småfuglene, derfor jeg kaller de Bøllefrøa.

Men mest av alt så er de jo bare så utrolig koselige da :)

hilsen Johanså

Bjørnejegeren Johans

Mannen som gården vår har navnet sitt etter, heter Johannes (Johans) Olson Brudeset og kom fra Johannesgarden, som nå er en del av Bruaset-Hau'n.  Han var ingen Odelsgutt på Bø, men giftet seg med ei Jordataus, altså ei taus med jord. Ho Eli Eriksdotter Bø hadde ingen brødre som kunne ta over farsgården. Dette er langt tilbake i tid, på midten av 1700-tallet, og man antar at det oppsto et behov for å få nye navn på gårdene etterhvert som det lå flere bruk på samme gårdstun. På Bø lå det nemlig 4 bruk, som på den tiden het Nerbø, som besto av  Johansgarden ( A)  og Hansgarden (I) og så Øvrebø som var Pålgarden (O) og Bårdsgarden (R). 

Se så mange små jordlapper som lå spredd rundt om kring! Man skjønner litt bedre da at det var nødvendig med  det jordskifte som ble gjennomført på 1880-tallet. Det var staten som tok seg av den jobben, og Hansgarden og Bårdsgarden fikk tilskudd for å flytte gårdene sine til dit de ligger i dag, et par hundre meter lenger opp i dalen. Det er så rart å tenke på at det før var to gårdsbruk i tunet vårt, skulle gjerne ha reist tilbake i tid og sett hvordan det så ut da! På dette kartet ser dere også at bygdeveien gikk tvers gjennom tunet. Kårkallens hus ligger her på nedsiden av veien, så Tullistaua, og bakerst er fjøsen. ( Gul A)

Men tilbake til 1700-tallet og han Johans. 

På den tiden var det mye bjørn i fjellet og den tok mye husdyr. Staten ga fra år 1733 fellingspremie for de som drepte bjørn og ulv. Grovt regnet så sier statistikken at de tok en bjørn i året i Måndalen, fra 1733  til 1905.

Min tip-tip-tip-tip-tippoldefar Erik Torsteinson Bø (født 1699), Far til jordatausa Eli, var en stor bjørnejeger og tok livet av 5 bjørn i sin tid. Muligens også flere, men de som ble tatt før 1733 ble ikke registrert.

Bjørnen ble ansett for å være det farligste dyret på den tid. I følge folketrua hadde den 10 manns styrke og 12 manns vett! Det var ikke ufarlig å dra ut på jakt alene, ble bjørnen skadeskutt så kunne den gå til angrep, og det tok tid å lade om ei rifle på den tiden, Så det vanligste var å dra på bjørnejakt i lag.

"En bjørnejakt"  Johan Fredrik Eckersberg

Bonden så på bjørnen som en likemann, og om den drepte en sau i ny og ne så fant de seg i det, for han måtte også leve mente de. Men ble den for overivrig så slo bøndene seg sammen for å få tatt den.  Hvis de hadde et dødt husdyr, så benyttet de det som åte. De kunne sette snarefelle som bjørnen ble stående fast i, eller benytte et gilder (selvskudd). Det er en kasse med flere rifleløp inni som avfyrte skudd når noen dro i snora som var festet til avtrekkeren. Snora vart i andre enden festet til en stein som holdt åtet nede. Kassa ble dekket til med torv så bjørnen ikke skulle oppdage den. 

Illustrasjon lånt av Nordmøre Museum

Så var det en dag på slutten av 1770-åra han Johans dro opp i Volladalen sammen med noen andre karer for å sjekke gilderet, etter å ha hørt skudd. Det viste seg at bjørnen var skadeskutt og hadde gjemt seg. Karene begynte ettersøket men fikk seg en støkk når bamse Brakar plutselig kom fram fra gjemmestedet sitt, og de la på sprang for å berge livet. De kom seg over Vemora og opp på Samsetmonane, men Johans som hadde tunge sjøstøvler på og ikke var så ung og sprek lenger, ble så sliten at han ikke greide å holde følge med de andre. Så han valgte å ta en sidesti i håp om at bjørnen ville følge de andre. Men det gjorde den ikke og mens Johannes tok seg en pust i bakken, var bjørnen plutselig der. Den sto over johans, snuste på han fra topp til tå og beit seg tak i ene foten. Han greide å sparke seg løs først, men så hogg bjørnen tak i låret, og Johans kunne ikke annet enn å skrike. Heldigvis kom kameratene hans tilbake når de hørte hans skrik, men bjørnen slapp ikke taket ennå hvor mye de skrek og bråket.  En av karene som het Jo Samset var tømermann, han brukte baksiden av øksa si til å slå bjørnen i hodet, men også dette uten ønsket resultat. Da skriker han Johans " Snu te eiggja Jo, før i e færdig likevel no"  Han Jo gjorde som han fikk beskjed om og hogg bjørnesnuten av, rett under øynene med et eneste hogg! Han Johans overlevde angrepet men ble "krøpling" som det kalles i Måndalen. Han døde i 1783, bare 58 år gammel. 

"Bjørnejegeren"  Adolph Tidemand 

Tullistaua

Mens vi er i ryddemodus er det bare å holde fast ved den og kaste seg over neste hus, Tullistaua! Det eldste og mest sjarmerende huset på gården. det er uvisst hvor gammelt det er men i følge Kårkallen står årstallet 1880 risset inn i en stokk som vender mot løa. Det vi vet er at mine forfedre Eldri og Anders, begge født 1833 bodde i det huset med ungeflokken sin. Tre av de barna emigrerte til Amerika. Det var et arrangert ekteskap, Eldri kom fra nabogården Hansgarden som lå i samme tun den gangen, og Anders var odelsgutt til Johansgarden. Han vokste ikke opp der, for far hans eide to gårder og Johansgarden ble bortforpaktet helt til Anders var gammel nok til å ta over som 18 åring. Eldste bror hans fikk den største gården; Steinsgarden.

Det sies at gården var vannstelt når Anders og Eldri tok over, og at det ikke engang var så mye som ei spisesje å oppdrive i huset. Deres ugifte datter Kristianna ble boende i huset så lenge ho levde. Det er ho merkelig nok huset har navnet sitt etter, min far brukte å kalle ho for Tulli. Etter ho tok Eline over, neste generasjons ugifte datter. Ho levde der til 1971.

Nå er ikke Tullistaua original lenger, torvtaket som var lekk ble byttet ut med bølgeblikk, og det er ikke fint men det har reddet huset. Kårkallens herjinger med motorsag og husmorvinduer var kanskje ikke helt nødvendig, men vi får gjøre det beste ut av det og se om vi kan få satt inn noen smårutavinduer i stedet. Verst for meg var det at den gamle grua og veggen bak, vart fjerna. Om den ikke var brukenes så var den likevel  husets hjerte.

Den finnes ennå på et maleri som Kårkallen har. Er det ikke stemningsfullt? Jeg bare elsker dette bildet! :)

Dette er malt av Ansgard Moen, og om du ser nøye etter så har han malt portrettet sitt i gulvplankene til venstre for signaturen.

Dette er et par maleri som Kårkallen har laget i sin ungdom av gårdstunet. Fjøsen og låven har forandret seg en del men den gamle tømmerkassa er der fortsatt, gjemt bak kledning.

I gamledager gikk hovedveien tvers gjennom tunet, rett framfor trappa til Tullistaua! Til venstre ser du huset som Kårkallen nå bor i, før det ble bygd på. Det var nok et ganske så likt et hus som tullistaua, den gangen det ble satt opp.

Men nå tilbake til hva vi kom for, rydding og støvsuging av Tullistaua. Det viste seg at en liten fugl, eller to har hatt stor glede i å plukke glava fra oppunder noen lister, og spredd det rundt omkring på loftet! Det var uansett på tide med en real omgang med industristøvsugeren, motten har også storkost seg der i huset. Vi må nok i gang med anti-parasitt behandling snart. 

Oppe på loftet står det eneste som jeg kjenner til er igjen etter Anders og Eldri, ektesenga, med den praktiske lengde på 160. 

Inni ei annen seng så finner jeg mange lag med gamle vatterte tepper, blytunge og fulle av støv! Er dette noe å ta vare på egentlig? Dette må undersøkes. Jeg har jo egentlig ikke så lyst å ha disse støvete og illeluktende teppene her i huset hvis vi skal bruke huset, og det er jo planen, vi må jo ha en base her nå som vi har leid ut Bestefarshuset! Så nå har jeg fått noen tips om folk som kanskje kan si om dette er verdt å ta vare på. I så fall får det bli hengendes på låven i noen år til lufting!

Denne hvite her er kanskje ikke så gammel ser det ut til, siden den har trykk på seg. Men på baksiden er det sydd på et vevd teppe. Fattigmanns fell?

Det blir spennende å finne ut mer om disse teppene :) 

Hilsen Johanså

Johansgarden har fått seg gårdskjerring!

Nå er det lys i glasan igjen på Bestefarshuset! :)

Vi ønsker Tove og hennes tre firbeinte gutter hjertelig velkommen og håper de finner seg vel tilrette på Johansgarden! Tove er en dyktig fotograf og kanskje vi er så heldige at vi får delt noen av hennes bilder på Facebook.

Planene med å lage turistutleiehus er der fortsatt, men vi ble nødt til å legge det på is en liten periode. Som jeg bruker å si: det eneste du kan være trygg på her i livet, er at ting ikke går som planlagt!

Det behøver ikke å være noe negativt, bare at man noengang må ta noen valg, og gjøre om på prioriteringene. Vi må bli ferdige med huset vårt på Torvika først, før vi setter i gang på Johansgarden. 

I mellomtiden så skal Tove få være gårdskjerring på Johansgarden og passe på at Kårkallen ikke asfalterer oppkjørselen eller putter flere gamle husmorvinduer i husene mens vi ikke er der ;) 

Vår Ruby synes i hvert fall det er fole kjekt med de nye beboerene på Johansgarden og har lekt i timesvis mens vi ryddet og støvsugde i Tullistaua, som nå får bli vår lille stue når vi er på gården. Er det noe sak når man har så mange hus ;)

Rydding og skattejakt i Bestefarshuset

Nå har jeg lest gjennom de forskjellige "etikettene" jeg har lagret ting under og hvis du kaster et blikk på de forskjellige temaene så er det påfallende få som faller inn under "oppussing"! 
Nå holder vi faktisk på med oppussing, men ikke på Johansgarden! Det skjer på huset vårt i Torvika som vi har valgt å sette i stand før vi begynner med oppussing i Måndalen. Som de fleste vet så bor Kårkallen fortsatt på gården og for dere som er fra gård så har dere muligens opplevd at gammeltfolket har veldig vanskelig for å slippe taket på styr og stell, og blander seg inn i alt! Min bestefar var visst likens har jeg fått høre av mine onkler og tanter. Tross dette gjentar historien seg og vi må bare innse at det ennå kan gå maaaange år før vi får tatt over på rett! Derfor vi setter i stand huset vårt i Torvika først, det kan jo tross alt gå mange år før vi flytter til gards.

Det er mange som spør meg om ikke Kårkallen ønsker at det skal bli drift og liv og røre på gården igjen. Da må jeg bare gjengi hans kommentar når vi satte opp kontrakten for gårdsoverdragelse for et par år siden: "kan i få inj ein klausul om at det ALDRI meirr ska komme bufe på garra?" 

Dét fikk han ikke med i kontrakten! Men borett har han.
I følge Kårkallen er gjennomsnitt alder på den neste generasjonen som tar over gården 64 år, så jeg hadde visst ikke noe å klage på sier han.

I teorien så kunne vi ha bodd der sammen med han, det er bare det at jeg ikke går så godt overens med Kårkallen. Jeg har prøvd å bo der før, jeg flyttet dit for 16 år siden og det resulterte i at jeg brente meg helt ut. Alt var en kamp, men siden han den gangen eide gården, og nektet å ville overføre den til meg så hadde han overtaket. Det var han som eide og han som bestemte. Så etter 3 år måtte jeg bare innse at jeg ikke greide mer, ennå så glad jeg var i den plassen så måtte jeg bare komme meg bort der i fra.

Nå tenker du sikkert at ting har endret seg, vi eier jo tross alt gården nå, og Kårkallen har blitt gammel, men i hans hode så er han fortsatt patriarken og han går rundt oss og maser om alt som burde vært gjort, eller ting vi for all del ikke må finne på å forandre. Jeg er ikke i stand til å ignorere det dessverre, for mye gammel frustrasjon fra når jeg bodde der kommer tilbake. Til og med min alltid så sindige og stødige samboer må innrømme å bli tappet for energi av Kårkallens mas. Men vi har i hvert fall sikret oss at gården er våres, så får vi bare ta tiden til hjelp.
Det er fryktelig mye å ta tak i der, og vi skulle så gjerne ha fått kommet skikkelig i gang, men først må vi bli ferdige i Torvika før vi retter fokuset mot Johansgarden.

Så inntil videre har vi bestemt oss for å leie ut Bestefarshuset!  Det var i grunn bra å få et lite spark bak med å komme i gang med å rydde i huset. Halmmadrassene fra 20-tallet og Kårkallens gamle skinnsofa er noe av det som er fraktet til miljøstasjonen. Men ellers så rydder vi med varsom hånd og tar vare på det som er gammelt. Jeg har alltid ønsket å beholde husets sjel, og i de åra jeg bodde på gården var det en kamp med Kårkallen for å hindre han i å sette gamle husmorsvinduer i dette huset. 
Han hadde nemlig fått alle husmorsvinduene til et nabohus som en gang ble revet, og siden den tid har han vært lett bytte for folk i bygda som på enkel og billig måte ville kvitte seg med isolerglassvinduer! (På Miljøstasjonen må man betale for å kvitte seg med disse)  Han tar gledelig i mot, ja takk,kjekt å ha!  Intet anene om at gammel isolerglass faktisk bare har en levetid på 20 år, før de blir punkterte og får et hvitt belegg i mellom glasene. Så her sitter vi da, med Raumas største samling av gamle isolerglass. Bare å si i fra om du går med noen drivhus planer og trenger vinduer!!!

 

Til venstre, originalvindu, (med knust rute, min feil! jeg må innrømme det)

så kårkallens prosjekt, fjerne gamle vinduer, sage bort midtstolpe og sette isolerglass i gammel karm. Her har faktisk Kårkallen en gang på 90-tallet slått på stortromma og kjøpt flunka nye isolerglassruter, uten karm. ( var sikkert billigere) Som sagt greide jeg å forhindre at de ble satt inn mens jeg bodde der på slutten av 90-tallet, men når katten er borte... 

Det er så mye som må gjøres med dette huset, vi aner nesten ikke hvor vi skal begynne. Vi har bestemt oss for at tilbygget hvor dusj, do og gangen er, ikke er verdt å prøve å sette i stand, her må det bare rives. 

Det er bygd på i flere etapper, badet er helstøpt betonggulv ( med frostgaranti!! Her legger det seg is etter at du har dusjet på vinterstid ) mens gangen ikke har isolasjon under seg i det hele tatt. Og tak og vegger? De er isolert med Kårkallens hele bondekarriere med tomme kraftforsekker! Gjett om musene koser seg! 

Legg merke til den litt rare innramminga av vinduet på tilbygget, Der hadde Kårkallen plassert et stort husmorvindu, som i følge han, skulle varme opp den uisolerte gangen. "The black hole" kalte jeg den, siden det så ut som et stort sort hull fra utsiden. Utrolig nok greide jeg med mye masing å få han til å bytte den med et mindre vindu, han hadde jo nok vinduer å ta av!

Som dere ser, er dette badet ikke noe å prøve å sette i stand. og jeg frykter det verste når vi engang begynner å ta av veggplatene og ser hvordan tømmerveggen på andre siden ser ut, hvis den ennå er der da, og ikke har smuldret opp!  Jeg må jo bare si at jeg synes synd på vår nye leietaker som må leve med dette badet, men ho er heldigvis ikke av det lettskremte slaget :)

Men midt i ryddeprosessen så finner man noen ganger også artige små skatter, som en gammel kaffekvern min mor hadde med fra Nederland. Den blir med på kjøkkenet i Torvika :) Jeg søkte litt rundt på eBay og den er faktisk verdt litt! Jeg har ikke fått testet den ennå, regner med den maler ganske grovt siden det stort sett gikk i kokekaffe før i tiden.

Litt usikker hva dette er, noen har en gang sagt at det var til bruk for å sette klyster...  Jeg synes den passet fint på kjøkkenbenken jeg :)

Vi gleder oss til å få leietaker i Bestefarshuset og håper at hennes tilstedeværelse vil bidra med positiv energi på Johansgarden. Ikke minst ser vi fram til å se mange fine bilder av gården vår på Facebook, ho er nemlig en meget habil fotograf :)

Hilsen Johanså

På vikingtokt til Gjermundnes

Denne helgen har vi vært så heldige å få oppleve et vikingmarked på Gjermundnes landbruksmuseum, bare 20 km fra gården vår. Dette er jo midt i blinken for meg som er så interessert i gamle håndverksteknikker!  Det er foreningen Møre Frie Vikingar som arrangerte dette minivikingmarkedet, og det var absolutt verdt besøket. 
Nå er det ikke så mange ekte vikinger å finne i Romsdalen, ennå om jeg er sikker på at det finnes en hel del skapvikinger rundt om på bygdene ;) Meg selv inkludert! 

  

På Vikingmarkedet kunne du få prøvd å skyte med pil og bue, kjøpe keramikk, smykker, naturfarget garn, fargerike håndvevde bånd, tre, skinn og pelsvarer blant annet. 

Er ikke slangestaven stilig? Den skal visst besitte magiske krefter. 

Jeg fikk virkelig lyst å lære meg brikkevev etter å ha sett de fine bånda denne dama laget! 

Guttaboys gjør seg klare til kamp. Det var forresten også en kvinnelig kriger i blant dem! Jeg hadde tenkt å prøve meg på bueskyting men det tok så lang tid før det ble min tur, de som hadde fått kloa i ei bue virket meget motvillig til å legge den fra seg, så det får bli en annen gang. 

Det ser jo ut som om det er midt i skogen, men dette er inne på tunet ved landbruksmuseet. Mange fantastiske gamle store trær der, og jeg benyttet anledningen til å plukke med meg masse kastanjenøtter.( kjekt å ha! ) Overraskelsen var stor da jeg ble gjort oppmerksom på at det også sto et stort gammelt valnøtt tre der i tunet! Jeg fant noen av de nøttene på bakken og nå får vi prøve å få de til å spire til våren.

I to tidligere innlegg skrev jeg om eiketrærne på Johansgarden, og at de er avkommere  fra eikealéen på Gjermundnes. Som dere ser har disse trærne de samme lange greinene som våres. Jeg tok med meg noen eikenøtter også, må jo fortsette tradisjonen med å lage tuntrær! ;)

Tusen takk til Møre frie vikingar som ga oss en så fin en opplevelse en vakker høstdag midt i oktober! 

Hilsen Johanså

Høststormen vs. tuntrærne

Noen ganger går det troll i ord! i forrige innlegg kunne dere lese om at de store eikene på gården vår i hvert fall fikk stå i trygghet og ikke ville bli kappet! Så feil kan man ta!  Nå er det slik at Bonderøven og jeg har hatt litt delte meninger om de store eikene i tunet. Jeg er ikke så glad i å ha så store trær inne på tunet, med tanke på at de kan velte eller bryte av greiner som kan ødelegge husa. 
Men Kårkallen beroliget meg med at eika vokser i 300 år, så står ho i 300 år til, minst! Bonderøven var enig og mener de er rene smykket i tunet og står stødige som fjell! 
Men å vekse i 300 år da... det betyr at de 75-årige gamle eikene ennå skal vokse seg enda større i 225 år til! Skrekk og gru! 

Så nå har jeg søkt litt på nettet og funnet tak i fakta! Eika bruker et par hundre år på å vokse, full høyde blir 35 meter (det må de da snart være!) og de kan bli 1000 år gammel!! Men som oftest blir eika hul innvendig på grunn av sykdommer, og derfor er det vanskelig å datere gamle eiker. En positiv ting er at den tåler KRAFTIG beskjæring!  I denne omgang så fjerner vi bare de løse grenene, det er alt for vått og vindfullt til at det er trygt å klatre i trærne nå.

Hilsen Johanså