På vikingtokt til Gjermundnes

Denne helgen har vi vært så heldige å få oppleve et vikingmarked på Gjermundnes landbruksmuseum, bare 20 km fra gården vår. Dette er jo midt i blinken for meg som er så interessert i gamle håndverksteknikker!  Det er foreningen Møre Frie Vikingar som arrangerte dette minivikingmarkedet, og det var absolutt verdt besøket. 
Nå er det ikke så mange ekte vikinger å finne i Romsdalen, ennå om jeg er sikker på at det finnes en hel del skapvikinger rundt om på bygdene ;) Meg selv inkludert! 

  

På Vikingmarkedet kunne du få prøvd å skyte med pil og bue, kjøpe keramikk, smykker, naturfarget garn, fargerike håndvevde bånd, tre, skinn og pelsvarer blant annet. 

Er ikke slangestaven stilig? Den skal visst besitte magiske krefter. 

Jeg fikk virkelig lyst å lære meg brikkevev etter å ha sett de fine bånda denne dama laget! 

Guttaboys gjør seg klare til kamp. Det var forresten også en kvinnelig kriger i blant dem! Jeg hadde tenkt å prøve meg på bueskyting men det tok så lang tid før det ble min tur, de som hadde fått kloa i ei bue virket meget motvillig til å legge den fra seg, så det får bli en annen gang. 

Det ser jo ut som om det er midt i skogen, men dette er inne på tunet ved landbruksmuseet. Mange fantastiske gamle store trær der, og jeg benyttet anledningen til å plukke med meg masse kastanjenøtter.( kjekt å ha! ) Overraskelsen var stor da jeg ble gjort oppmerksom på at det også sto et stort gammelt valnøtt tre der i tunet! Jeg fant noen av de nøttene på bakken og nå får vi prøve å få de til å spire til våren.

I to tidligere innlegg skrev jeg om eiketrærne på Johansgarden, og at de er avkommere  fra eikealéen på Gjermundnes. Som dere ser har disse trærne de samme lange greinene som våres. Jeg tok med meg noen eikenøtter også, må jo fortsette tradisjonen med å lage tuntrær! ;)

Tusen takk til Møre frie vikingar som ga oss en så fin en opplevelse en vakker høstdag midt i oktober! 

Hilsen Johanså

Høststormen vs. tuntrærne

Noen ganger går det troll i ord! i forrige innlegg kunne dere lese om at de store eikene på gården vår i hvert fall fikk stå i trygghet og ikke ville bli kappet! Så feil kan man ta!  Nå er det slik at Bonderøven og jeg har hatt litt delte meninger om de store eikene i tunet. Jeg er ikke så glad i å ha så store trær inne på tunet, med tanke på at de kan velte eller bryte av greiner som kan ødelegge husa. 
Men Kårkallen beroliget meg med at eika vokser i 300 år, så står ho i 300 år til, minst! Bonderøven var enig og mener de er rene smykket i tunet og står stødige som fjell! 
Men å vekse i 300 år da... det betyr at de 75-årige gamle eikene ennå skal vokse seg enda større i 225 år til! Skrekk og gru! 

Så nå har jeg søkt litt på nettet og funnet tak i fakta! Eika bruker et par hundre år på å vokse, full høyde blir 35 meter (det må de da snart være!) og de kan bli 1000 år gammel!! Men som oftest blir eika hul innvendig på grunn av sykdommer, og derfor er det vanskelig å datere gamle eiker. En positiv ting er at den tåler KRAFTIG beskjæring!  I denne omgang så fjerner vi bare de løse grenene, det er alt for vått og vindfullt til at det er trygt å klatre i trærne nå.

Hilsen Johanså 

En poppel pønsker ut sin hevn.

Og plutselig var det full utsikt fra Kårkallens kjøkkenvindu mot Hansgarden gitt!! 

 Vi trodde vi var ganske sikre på at Kårkallen neppe ville begynne å felle noen av de fine trærne på gården vår, siden han etter egen utsagn er for svak til å starte motorsaga, men vi hadde ikke tatt med i beregningene at han kom til å leie noen til å gjøre den jobben! Og hans mantra er jo tross alt "Alt skal være slik ting alltid har vært" her på gården. 

Men så forsvant altså det gamle poppeltreet!

I følge Kårkallen var det "heilt opprøte" og kunne blåse overende når som helst! Nå ser det jo ikke helt bra ut inners inne må vi innrømme, Men når vi ser på et bilde vi tok i våres så er da virkelig liv i det! Utrolig trist at det bare blir hogd ned uten vår viten. Det var for øvrig ikke det eneste treet som gikk med, noen søyleosper ble også tatt. Men de er av nyere dato og kommer til å erstatte seg selv temmelig raskt. 

 Det er noe spesielt med gamle trær, organismer som kan leve i mange hundre år. I forhold til dem blir våre liv bare flyktige.

Men jeg tipper min kjære barndomspoppel kommer til å ta hevn. Det er nemlig slik at gamle popler har et vidt rotnett! Og i følge beskjæringsboka mi:

 " Må slike trær fjernes, bør du først drepe treet, ellers vil det sette store mengder rotskudd. Slike rotskudd har ødelagt asfalterte plasser og veier og gitt store mengder uønskede skudd i nabohager. Du dreper poppel ved å sokke  (ringbarke) den minst ett til to år i forveien." 

Yeah yeah, skal bli gøy å slå plen der de neste par åra! Men jeg tror naboene er trygge ;)

Den store eika oppe ved sommerfjøsen tror jeg er trygg,  for Kårkallen var den som plantet den da han var ung. Han hadde plukket med seg eikenøtter fra Gjermundnes, der hvor landbruksskolen nå er, og dyrket de fram selv. To andre står nede på gardstunet. 

Ps; Dette er et bilde fra i fjor så til venstre bak det minste hvite gardshuset, der hvor Kårkallen bor, der ser dere de trærne som nå er fjernet.

Hvor ble det av sommeren!

En fantastisk sommer er over! Aldri har vi vel hatt finere vær enn i år. Det er visst 17 år siden sist vi har opplevd slik en sommer påstår Bonderøven på Johansgården. Men nå har regntiden kommet inn over Romsdalen. To døgn med opp til 40 mm. daglig i vår egen uoffisielle regnmåler, og det er fortsatt varslet mer regn.
Bonderøven rakk å beitepusse de øverste markene på gården før styggeværet kom. For dere i bygda som lurer, nei, det er ikke planen at vi skal dyrke daugras på Johansgarden, ennå om Kårkallen ønsker det, av uvisse grunner for oss. Eller, han påstår selv av de gamle steinlagte dreneringsgrøftene ikke tåler vekta av en traktor med rundballepresse... men er den samme traktoren med avlesservogn som han i sin tid brukte så mye lettere?... jeg bare spør ;) Så av en eller annen uforklarlig grunn liker Kårkallen å se det høye gresset rundt seg på gården, og jeg må jo si meg enig at det er noe vakkert med det, selv i regnværet!

Nå har vi altså fått slått ovenfor låven, det er vel den del av gården som naboene IKKE ser. Men fortvil ikke! vi kommer sterkere tilbake til neste år og håper da å få beitepussa rundt hele gården opp til flere ganger i løpet av sommeren!! Målet er å få opp forkvaliteten på jorda vår, for for øyeblikket består den kun av engsoleie, syregras og sølvbunke, så vi må etterhvert få sådd inn litt kløver som gir nitrogen til jorda.
Området nedom veien er litt verre, der ER dreneringa uten tvil ødelagt og enga står ofte under vann. Det har også blitt store tuer med sølvbunke der etter at beitedyra som har gått der før har vært litt for kresne i kosten.

Kårkallen har fortalt at dette er en rusjemark som egentlig ikke har noe verdi. Før utskiftninga i 1880 var det et slags ingenmannsland hvor folk tok ut torv for å ha på takene sine. Vi var visst de uheldige som fikk tildelt dette landstykke som "jord".
Men nå i disse nedbygging-av-landbruket-tider så har dette lite mer å si, disse små jordstykkene er ikke verdt noe mer likevel så hvorfor ikke grave en stor dam og ha noen gjess der? :)

Så vakkert med regnvått gress!

Sol og dramatiske skyer i samme stund! Herlig.
Den fine grønne enga er altså ikke våres, men tilhører naboene.
Men kanskje våres er like fin om et par år? 

For dere som ikke har fulgt med fra start så kan jeg forklare at vi ennå ikke er bosatt på gården, men har vårt hjem i ei annen bygd, 40 km unna. Det, og en Kårkall som ennå ser på seg selv som gårdens øverste høvding gjør at vi ikke får gjort så mye på gården ennå. Men tid kan være en bra ting. Nå får vi god tid til å tenke og drømme hva vi vil bruke gården til. Ikke minst, se hvilken vei politikken fører landbruket!
Vær trygg, vi kommer flyttendes med høner, gullfisk, katter, hunder og gud vet hva vi har greid å skaffe oss til den tid, så fort det blir ledig hus og vi kan ha gården for oss selv. 

Skille klinten fra hveten

Eldhuset på gården vår er ikke spesielt gammelt, men likevel noe av det mest sjarmerende bygget på tunet. Kårkallen har brukt det som verksted og det er ennå fult av verktøy der inne. Det er en salig samling av defekte  motorsager, kantklippere,  økser og slegger med knekt skaft og brukte skruer og spikre som flyter i  isbokser med litt gammel spillolje så det ikke skal ruste. Med en mor fra Bjørkedalen så mangler det ikke på de sparsomelige Sunnmørsgenene hos Kårkallen. Jeg har ikke sluppet helt unna jeg heller,  jeg må innrømme at jeg har en isboks med brukte spiker i boden som jeg finner stor glede i å kunne gjenbruke ;)

Vårt ønske er å få ryddet dette verkstedet og ta det i bruk som eldhus med tid og stunder. Svein Gunnar, min samboer har med stor iver kastet seg over ølbrygging, og han ser for seg at dette må bli en ypperlig plass for ølbryggerkurs! Lite ante vi at ølbrygging faktisk er stor kultur i Måndalen og flere vi har nevnt det til blir både begeistret og blanke i øynene når vi snakker om ølbrygginga. Nå for tiden er Ølbrygging en slik nymotens hipster-ting, men for måndalingene kalles det bare Heimøl, og er en god gammel tradisjon. Nå må dere ikke begynne å lete etter påmeldingsskjema på hjemmesiden til Johansgarden ennå, for foreløbig så bruker vi tiden til å teste forskjellige oppskrifter og korntyper, og det var egentlig om korn dette innlegget skulle handle! 

Framom Eldhuset står de gamle kvernsteinene som hørte til gården. Det lå nemlig to kvernhus ved Isleelva som hørte til Bø-gardene. Isleelva er ei lita sidegrein av elva Måna som renner gjennom hele bygda. Kårkallen har på 1950 tallet laget et treskurd av disse to kvernhusa som for lengst er forsvunnet. 

Tresnitt av Anders A. Bø 

Kornet vart dyrket på den aller beste jorda og var livsviktig. Det gikk hovedsakelig i bygg og havre  som er mer hardfør enn hvete. Det er nesten ubegripelig å skjønne hvor mye arbeid det var med å dyrke korn og få laget mel før i tiden. Alt kornet ble høstet for hånd, tørket og så var det å banke det så man fikk løs selve korna. Korn og skall måtte skilles og så måtte det det tørkes på nytt for at det ikke skulle mugne. Kornet ble så oppbevart i store tønner før det eventuelt ble kvernet til korn.

Korntørking var ikke helt ufarlig. På Johansgården hadde  de en stor klebersteinshelle som de tørka kornet på. Den lå i et skur på enden av ei gammel røykstue som sto der huset til Kårkallen står nå. 

Det ble fyra under denne hella for at den skulle bli varm og en dag skjedde uhellet at røykstua tok fyr. Sammen med dette brant også tømmeret som skulle bli til et nytt storhus på gården. Nøyaktig når dette skjedde vet vi ikke men jeg tipper det må være rundt 1881. Slikt var jo såklart dramatisk før i tiden. Kårkallen har blitt fortalt  at hans bestemor  Synnøv pakket hennes førstefødte i en skinnfell og søkte tilflukt på Bruaset, gården på andre siden av elva når dette skjedde. Heldigvis var det ingen som ble skadet eller flere hus som gikk med i brannen. Huset som Kårkallen bor i vart bygd like etter brannen. Vi vet ikke så mye om dette huset, det er mulig det var et "brukt" tømmerhus som ble satt opp. 

Kvernhusene ble ikke bare brukt til å lage mel. I 1920 og 30-åra brukte de vasskraften til å drive treskemaskin og risvedhogger. Den øverste kvernsteinen ble da byttet ut med et stort drivhjul, og med hjelp av ståltrådsnorer og trinser ble kraften overført. På 30-tallet kom elektrisiteten til bygda og dermed ble det slutt på bruken av kvernhusa. Det ble stadig færre som dyrket korn også. Klimaet og landskapet er ikke optimalt for korndyrking i Måndalen. Økt handel gjorde at bøndene heller kunne satse på melkeproduksjon og kjøpe det kornet de trengte fra andre områder.

Maleri av Anders A. Bø

Nå er det lenge siden det har blitt dyrket noe korn på Johansgarden. Kårkallen kan huske at de faktisk dyrket hvete, korn av edleste sort oppe på bakkene nord for tunet. Dette er nyttig informasjon for oss ølbryggere, for artigst av alt er jo om vi kan greie å brygge øl på egenprodusert korn en gang! Tiden vil vise :)

Gjenbruk og kreative løsninger

Ramlet over KårKallens snøskuffe her om dagen...

Den er verdt et lite innlegg.

 Godt brukt den her, ser nesten ut den har blitt brukt til å slukke en bråtebrann eller to.. men det skaftet,... er det originalt tro?

Surprise!! hi hi, her har nok KårKallen vært i gang med litt god gammeldags gjenbruk. Høygaffelen som har mistet ei tann får nå tjenestegjøre som skaft for snøskuffa. 

Vi tar med en annen liten sak vi snublet over også..

Vasstrykket kan vel ikke være all verden her i fjøsen, når hammeren kan brukes som stoppeplugg? ;)

Ingen rød tråd...

Jeg har i tidligere innlegg tullet med at det ikke finnes tau å oppdrive på gården som er over 50 cm lang. Men helt korrekt er det ikke, for etter at Kårkallen fikk gode kontakter i Måndalen Trevare så har det dukket opp uante mengder med grønn nylonsnor! Og den er å finne overalt!! Det finnes ikke grenser for bruksområder for denne giftgrønne og i øyenfallende snoren. Den popper opp overalt, som et forstyrrende element, som en rød tråd i en historie jeg ikke helt har fått taket på...

Ståltråd og Gaffatape go home! Alt du trenger er grønt nylontau!

Neste får vel bli at jeg tar i bruk vevstolen og lager meg filleryer av all denne nylonsnoren!  ;)