En poppel pønsker ut sin hevn.

Og plutselig var det full utsikt fra Kårkallens kjøkkenvindu mot Hansgarden gitt!! 

 Vi trodde vi var ganske sikre på at Kårkallen neppe ville begynne å felle noen av de fine trærne på gården vår, siden han etter egen utsagn er for svak til å starte motorsaga, men vi hadde ikke tatt med i beregningene at han kom til å leie noen til å gjøre den jobben! Og hans mantra er jo tross alt "Alt skal være slik ting alltid har vært" her på gården. 

Men så forsvant altså det gamle poppeltreet!

I følge Kårkallen var det "heilt opprøte" og kunne blåse overende når som helst! Nå ser det jo ikke helt bra ut inners inne må vi innrømme, Men når vi ser på et bilde vi tok i våres så er da virkelig liv i det! Utrolig trist at det bare blir hogd ned uten vår viten. Det var for øvrig ikke det eneste treet som gikk med, noen søyleosper ble også tatt. Men de er av nyere dato og kommer til å erstatte seg selv temmelig raskt. 

 Det er noe spesielt med gamle trær, organismer som kan leve i mange hundre år. I forhold til dem blir våre liv bare flyktige.

Men jeg tipper min kjære barndomspoppel kommer til å ta hevn. Det er nemlig slik at gamle popler har et vidt rotnett! Og i følge beskjæringsboka mi:

 " Må slike trær fjernes, bør du først drepe treet, ellers vil det sette store mengder rotskudd. Slike rotskudd har ødelagt asfalterte plasser og veier og gitt store mengder uønskede skudd i nabohager. Du dreper poppel ved å sokke  (ringbarke) den minst ett til to år i forveien." 

Yeah yeah, skal bli gøy å slå plen der de neste par åra! Men jeg tror naboene er trygge ;)

Den store eika oppe ved sommerfjøsen tror jeg er trygg,  for Kårkallen var den som plantet den da han var ung. Han hadde plukket med seg eikenøtter fra Gjermundnes, der hvor landbruksskolen nå er, og dyrket de fram selv. To andre står nede på gardstunet. 

Ps; Dette er et bilde fra i fjor så til venstre bak det minste hvite gardshuset, der hvor Kårkallen bor, der ser dere de trærne som nå er fjernet.

Hvor ble det av sommeren!

En fantastisk sommer er over! Aldri har vi vel hatt finere vær enn i år. Det er visst 17 år siden sist vi har opplevd slik en sommer påstår Bonderøven på Johansgården. Men nå har regntiden kommet inn over Romsdalen. To døgn med opp til 40 mm. daglig i vår egen uoffisielle regnmåler, og det er fortsatt varslet mer regn.
Bonderøven rakk å beitepusse de øverste markene på gården før styggeværet kom. For dere i bygda som lurer, nei, det er ikke planen at vi skal dyrke daugras på Johansgarden, ennå om Kårkallen ønsker det, av uvisse grunner for oss. Eller, han påstår selv av de gamle steinlagte dreneringsgrøftene ikke tåler vekta av en traktor med rundballepresse... men er den samme traktoren med avlesservogn som han i sin tid brukte så mye lettere?... jeg bare spør ;) Så av en eller annen uforklarlig grunn liker Kårkallen å se det høye gresset rundt seg på gården, og jeg må jo si meg enig at det er noe vakkert med det, selv i regnværet!

Nå har vi altså fått slått ovenfor låven, det er vel den del av gården som naboene IKKE ser. Men fortvil ikke! vi kommer sterkere tilbake til neste år og håper da å få beitepussa rundt hele gården opp til flere ganger i løpet av sommeren!! Målet er å få opp forkvaliteten på jorda vår, for for øyeblikket består den kun av engsoleie, syregras og sølvbunke, så vi må etterhvert få sådd inn litt kløver som gir nitrogen til jorda.
Området nedom veien er litt verre, der ER dreneringa uten tvil ødelagt og enga står ofte under vann. Det har også blitt store tuer med sølvbunke der etter at beitedyra som har gått der før har vært litt for kresne i kosten.

Kårkallen har fortalt at dette er en rusjemark som egentlig ikke har noe verdi. Før utskiftninga i 1880 var det et slags ingenmannsland hvor folk tok ut torv for å ha på takene sine. Vi var visst de uheldige som fikk tildelt dette landstykke som "jord".
Men nå i disse nedbygging-av-landbruket-tider så har dette lite mer å si, disse små jordstykkene er ikke verdt noe mer likevel så hvorfor ikke grave en stor dam og ha noen gjess der? :)

Så vakkert med regnvått gress!

Sol og dramatiske skyer i samme stund! Herlig.
Den fine grønne enga er altså ikke våres, men tilhører naboene.
Men kanskje våres er like fin om et par år? 

For dere som ikke har fulgt med fra start så kan jeg forklare at vi ennå ikke er bosatt på gården, men har vårt hjem i ei annen bygd, 40 km unna. Det, og en Kårkall som ennå ser på seg selv som gårdens øverste høvding gjør at vi ikke får gjort så mye på gården ennå. Men tid kan være en bra ting. Nå får vi god tid til å tenke og drømme hva vi vil bruke gården til. Ikke minst, se hvilken vei politikken fører landbruket!
Vær trygg, vi kommer flyttendes med høner, gullfisk, katter, hunder og gud vet hva vi har greid å skaffe oss til den tid, så fort det blir ledig hus og vi kan ha gården for oss selv. 

Skille klinten fra hveten

Eldhuset på gården vår er ikke spesielt gammelt, men likevel noe av det mest sjarmerende bygget på tunet. Kårkallen har brukt det som verksted og det er ennå fult av verktøy der inne. Det er en salig samling av defekte  motorsager, kantklippere,  økser og slegger med knekt skaft og brukte skruer og spikre som flyter i  isbokser med litt gammel spillolje så det ikke skal ruste. Med en mor fra Bjørkedalen så mangler det ikke på de sparsomelige Sunnmørsgenene hos Kårkallen. Jeg har ikke sluppet helt unna jeg heller,  jeg må innrømme at jeg har en isboks med brukte spiker i boden som jeg finner stor glede i å kunne gjenbruke ;)

Vårt ønske er å få ryddet dette verkstedet og ta det i bruk som eldhus med tid og stunder. Svein Gunnar, min samboer har med stor iver kastet seg over ølbrygging, og han ser for seg at dette må bli en ypperlig plass for ølbryggerkurs! Lite ante vi at ølbrygging faktisk er stor kultur i Måndalen og flere vi har nevnt det til blir både begeistret og blanke i øynene når vi snakker om ølbrygginga. Nå for tiden er Ølbrygging en slik nymotens hipster-ting, men for måndalingene kalles det bare Heimøl, og er en god gammel tradisjon. Nå må dere ikke begynne å lete etter påmeldingsskjema på hjemmesiden til Johansgarden ennå, for foreløbig så bruker vi tiden til å teste forskjellige oppskrifter og korntyper, og det var egentlig om korn dette innlegget skulle handle! 

Framom Eldhuset står de gamle kvernsteinene som hørte til gården. Det lå nemlig to kvernhus ved Isleelva som hørte til Bø-gardene. Isleelva er ei lita sidegrein av elva Måna som renner gjennom hele bygda. Kårkallen har på 1950 tallet laget et treskurd av disse to kvernhusa som for lengst er forsvunnet. 

Tresnitt av Anders A. Bø 

Kornet vart dyrket på den aller beste jorda og var livsviktig. Det gikk hovedsakelig i bygg og havre  som er mer hardfør enn hvete. Det er nesten ubegripelig å skjønne hvor mye arbeid det var med å dyrke korn og få laget mel før i tiden. Alt kornet ble høstet for hånd, tørket og så var det å banke det så man fikk løs selve korna. Korn og skall måtte skilles og så måtte det det tørkes på nytt for at det ikke skulle mugne. Kornet ble så oppbevart i store tønner før det eventuelt ble kvernet til korn.

Korntørking var ikke helt ufarlig. På Johansgården hadde  de en stor klebersteinshelle som de tørka kornet på. Den lå i et skur på enden av ei gammel røykstue som sto der huset til Kårkallen står nå. 

Det ble fyra under denne hella for at den skulle bli varm og en dag skjedde uhellet at røykstua tok fyr. Sammen med dette brant også tømmeret som skulle bli til et nytt storhus på gården. Nøyaktig når dette skjedde vet vi ikke men jeg tipper det må være rundt 1881. Slikt var jo såklart dramatisk før i tiden. Kårkallen har blitt fortalt  at hans bestemor  Synnøv pakket hennes førstefødte i en skinnfell og søkte tilflukt på Bruaset, gården på andre siden av elva når dette skjedde. Heldigvis var det ingen som ble skadet eller flere hus som gikk med i brannen. Huset som Kårkallen bor i vart bygd like etter brannen. Vi vet ikke så mye om dette huset, det er mulig det var et "brukt" tømmerhus som ble satt opp. 

Kvernhusene ble ikke bare brukt til å lage mel. I 1920 og 30-åra brukte de vasskraften til å drive treskemaskin og risvedhogger. Den øverste kvernsteinen ble da byttet ut med et stort drivhjul, og med hjelp av ståltrådsnorer og trinser ble kraften overført. På 30-tallet kom elektrisiteten til bygda og dermed ble det slutt på bruken av kvernhusa. Det ble stadig færre som dyrket korn også. Klimaet og landskapet er ikke optimalt for korndyrking i Måndalen. Økt handel gjorde at bøndene heller kunne satse på melkeproduksjon og kjøpe det kornet de trengte fra andre områder.

Maleri av Anders A. Bø

Nå er det lenge siden det har blitt dyrket noe korn på Johansgarden. Kårkallen kan huske at de faktisk dyrket hvete, korn av edleste sort oppe på bakkene nord for tunet. Dette er nyttig informasjon for oss ølbryggere, for artigst av alt er jo om vi kan greie å brygge øl på egenprodusert korn en gang! Tiden vil vise :)

Gjenbruk og kreative løsninger

Ramlet over KårKallens snøskuffe her om dagen...

Den er verdt et lite innlegg.

 Godt brukt den her, ser nesten ut den har blitt brukt til å slukke en bråtebrann eller to.. men det skaftet,... er det originalt tro?

Surprise!! hi hi, her har nok KårKallen vært i gang med litt god gammeldags gjenbruk. Høygaffelen som har mistet ei tann får nå tjenestegjøre som skaft for snøskuffa. 

Vi tar med en annen liten sak vi snublet over også..

Vasstrykket kan vel ikke være all verden her i fjøsen, når hammeren kan brukes som stoppeplugg? ;)

Ingen rød tråd...

Jeg har i tidligere innlegg tullet med at det ikke finnes tau å oppdrive på gården som er over 50 cm lang. Men helt korrekt er det ikke, for etter at Kårkallen fikk gode kontakter i Måndalen Trevare så har det dukket opp uante mengder med grønn nylonsnor! Og den er å finne overalt!! Det finnes ikke grenser for bruksområder for denne giftgrønne og i øyenfallende snoren. Den popper opp overalt, som et forstyrrende element, som en rød tråd i en historie jeg ikke helt har fått taket på...

Ståltråd og Gaffatape go home! Alt du trenger er grønt nylontau!

Neste får vel bli at jeg tar i bruk vevstolen og lager meg filleryer av all denne nylonsnoren!  ;)

Det store hamskifte

Klar for låvefest? Det er i hvert fall god nok plass til det! Men om gulvet holder er vel heller tvilsomt, vi har en jobb å gjøre der kan du si. 

Selve fjøsen er ei tømmerkasse som ble satt opp i 1852 etter at den gamle brant ned.  Den  har blitt bygd på i 1930 og 1960 men jeg mistenker at gulvet er fra 1852. Litt synd at det er i så dårlig stand, for jeg er veldig glad i gamle tregulv!

Vi tar for oss et lite historisk tilbakeblikk på gårdslivet rundt fjøsen.

fra første bosetning fram til 1800-tallet så var gårdene basert på selvforsyning og husdyra besto av hest, storfe, geit og sau. Gris og høns var ennå ikke vanlig da. Det viktigste var å få til en god kornavling, og for å få til dette så gjaldt det å ha mange dyr som produserte gjødsel! Det var harde kår for ho Dagros på den tiden for ho ble sultefora gjennom hele vinteren og produserte neppe noe  særlig mye melk. Den tiden var møkka på rett "bondens gull".

Mye av arbeidet på gården krevde at man var mange mennesker siden alt ble gjort for hånd. Maskinparken var nok ikke stor. Hest og slede til å frakte ting på, både sommer og vinter,  treplog med jernbeslag, og harv til å jevne jorda etter å ha pløyd. All gress og kornavling ble slått med ljå og sigd.

1800-tallet

Det store hamskifte kalles perioden etter naturalhusholdningen. Det ble utviklet maskiner og som kunne effektivisere jordbruket, og det ble forsket på nye dyrkingsmetoder og vekster som økte produksjonen. Jordskifteloven i 1827 og 1859 gjorde at bøndene kunne samle alle sine små jordteiger som lå spredd rundt om i nabolaget  og få de omdisponert til en stor teig rundt gården sin. Dette gjorde at de kunne jobbe mer effektivt og ta i bruk nye maskiner som slåmaskin og høyvender. Det ble mindre fokus på korndyrking, og mer mot melk og kjøttproduksjon som ga klingende mynt, som de igjen kunne bruke på å kjøpe korn fra andre områder som hadde bedre egnet jordsmonn til korndyrking. Staten var en aktiv pådriver  på slutten av 1800-tallet for å utvikle landbruket og opprettet landbruksskoler og offentlige jordbruksledere.

I denne prosessen måtte noen av gårdene flytte ut av klyngetunet og bygge opp gården helt på nytt et annet sted, med tilskudd fra staten. På Bø skjedde dette først på 1880-tallet og Hansgarden flyttet da ut av tunet vårt og dit den nå ligger, omtrent 200 meter lenger frem i dalen. 

Det har alltid vært nære bånd mellom de to gårdene så det var naturlig å spleise på den første slåmaskina i 1912. De lånte også hverandres arbeidshest slik at de kunne spenne to hester framfor slåmaskina. Når den første slåmaskina var utslitt og skulle byttes ut på 30-tallet så kjøpte de hver sin slåmaskin. De hadde nemlig da utvidet til å ha to arbeidshester hver. For vår del var det slutt på hestehold på 60-tallet, for da tok Ferguson over.

Med større avlinger så kom behovet for en større låve. Vi var første i bygda til å bygge en silo, allerede i 1896! Kvaliteten på det gresset var nok meget varierende for det var først på slutten av 1930-tallet at Maursyre ble tatt i bruk som konserveringsmiddel. Det var først og fremst høy  det gikk i på den tiden og "skrapslåtten" (2. slått av dårligere kvalitet)  ble brukt i siloen. 

Hesjer er forresten noe som har blitt tatt i bruk etter 1945 på vår gård. før den tid tørket de høyet flatt på bakken. Men med nye gressorter og større avlinger grunnet kunstgjødselets inntog  så tørket det rett og slett ikke bra nok på bakken  og de måtte henge det opp på hesjer i stedet. 

Gården har hovedsakelig vært et melkebruk, noe disse melkespanna bevitner. Men siden min far pensjonerte seg for 18 år siden har det ikke vært dyr her i fjøsen. Det er vel i grunn bare bra for den fjøsen er i eeeelendig stand! Jeg husker at på slutten av min fars driftstid så hadde nesten annenhver morgen en av kyrne slitt seg, både grunnet at taustumpene han hadde knytt i hop hadde løsnet ( det finnes ennå ikke en taustump å oppdrive som er lenger enn 50 cm på gården ) eller fordi stolpene de sto bundet i var råtne/ rustne og brakk av. Så du kan vel si dette var forløperen til disse moderne fjøsene hvor dyra går løse ;)

Hilsen Johanså

Bumerker

 Kunsten å skrive var ingen selvfølge for en bonde for 200 år siden. Det var først etter at skoleloven kom i 1860 at barn lærte å lese og skrive. Før den tid fungerte BUMERKET som signatur. Det var også et eiendomsmerke som ble anbragt hus, arbeidsredskap, bruksgjenstander og buskap. 

Nå har vi funnet forskjellige bumerker på gården vår, og det finnes merkelig nok ikke likheter mellom de, så det kan godt hende de kommer fra andre gårder, gjennom handel eller medgift. Bumerkene kunne følge gården gjennom noen generasjoner, da gjerne med små endringer for hver generasjon.

At de likner på runer er nok mer en tilfeldighet, det er mest fordi merkene skulle være lette å risse inn i treverk at de har den utformingen de har. Ikke var det knyttet noen bestemte farger til de heller. De sluttet å bruke bumerker i begynnelsen av 1900-tallet.

Her ser dere noen av bumerkene som min far har funnet her på gården. Den øverste er original og var i bunnen av ei tønne. De andre to har han funnet på andre gjenstander og risset inn selv i ettertid.