Det store hamskifte

Klar for låvefest? Det er i hvert fall god nok plass til det! Men om gulvet holder er vel heller tvilsomt, vi har en jobb å gjøre der kan du si. 

Selve fjøsen er ei tømmerkasse som ble satt opp i 1852 etter at den gamle brant ned.  Den  har blitt bygd på i 1930 og 1960 men jeg mistenker at gulvet er fra 1852. Litt synd at det er i så dårlig stand, for jeg er veldig glad i gamle tregulv!

Vi tar for oss et lite historisk tilbakeblikk på gårdslivet rundt fjøsen.

fra første bosetning fram til 1800-tallet så var gårdene basert på selvforsyning og husdyra besto av hest, storfe, geit og sau. Gris og høns var ennå ikke vanlig da. Det viktigste var å få til en god kornavling, og for å få til dette så gjaldt det å ha mange dyr som produserte gjødsel! Det var harde kår for ho Dagros på den tiden for ho ble sultefora gjennom hele vinteren og produserte neppe noe  særlig mye melk. Den tiden var møkka på rett "bondens gull".

Mye av arbeidet på gården krevde at man var mange mennesker siden alt ble gjort for hånd. Maskinparken var nok ikke stor. Hest og slede til å frakte ting på, både sommer og vinter,  treplog med jernbeslag, og harv til å jevne jorda etter å ha pløyd. All gress og kornavling ble slått med ljå og sigd.

1800-tallet

Det store hamskifte kalles perioden etter naturalhusholdningen. Det ble utviklet maskiner og som kunne effektivisere jordbruket, og det ble forsket på nye dyrkingsmetoder og vekster som økte produksjonen. Jordskifteloven i 1827 og 1859 gjorde at bøndene kunne samle alle sine små jordteiger som lå spredd rundt om i nabolaget  og få de omdisponert til en stor teig rundt gården sin. Dette gjorde at de kunne jobbe mer effektivt og ta i bruk nye maskiner som slåmaskin og høyvender. Det ble mindre fokus på korndyrking, og mer mot melk og kjøttproduksjon som ga klingende mynt, som de igjen kunne bruke på å kjøpe korn fra andre områder som hadde bedre egnet jordsmonn til korndyrking. Staten var en aktiv pådriver  på slutten av 1800-tallet for å utvikle landbruket og opprettet landbruksskoler og offentlige jordbruksledere.

I denne prosessen måtte noen av gårdene flytte ut av klyngetunet og bygge opp gården helt på nytt et annet sted, med tilskudd fra staten. På Bø skjedde dette først på 1880-tallet og Hansgarden flyttet da ut av tunet vårt og dit den nå ligger, omtrent 200 meter lenger frem i dalen. 

Det har alltid vært nære bånd mellom de to gårdene så det var naturlig å spleise på den første slåmaskina i 1912. De lånte også hverandres arbeidshest slik at de kunne spenne to hester framfor slåmaskina. Når den første slåmaskina var utslitt og skulle byttes ut på 30-tallet så kjøpte de hver sin slåmaskin. De hadde nemlig da utvidet til å ha to arbeidshester hver. For vår del var det slutt på hestehold på 60-tallet, for da tok Ferguson over.

Med større avlinger så kom behovet for en større låve. Vi var første i bygda til å bygge en silo, allerede i 1896! Kvaliteten på det gresset var nok meget varierende for det var først på slutten av 1930-tallet at Maursyre ble tatt i bruk som konserveringsmiddel. Det var først og fremst høy  det gikk i på den tiden og "skrapslåtten" (2. slått av dårligere kvalitet)  ble brukt i siloen. 

Hesjer er forresten noe som har blitt tatt i bruk etter 1945 på vår gård. før den tid tørket de høyet flatt på bakken. Men med nye gressorter og større avlinger grunnet kunstgjødselets inntog  så tørket det rett og slett ikke bra nok på bakken  og de måtte henge det opp på hesjer i stedet. 

Gården har hovedsakelig vært et melkebruk, noe disse melkespanna bevitner. Men siden min far pensjonerte seg for 18 år siden har det ikke vært dyr her i fjøsen. Det er vel i grunn bare bra for den fjøsen er i eeeelendig stand! Jeg husker at på slutten av min fars driftstid så hadde nesten annenhver morgen en av kyrne slitt seg, både grunnet at taustumpene han hadde knytt i hop hadde løsnet ( det finnes ennå ikke en taustump å oppdrive som er lenger enn 50 cm på gården ) eller fordi stolpene de sto bundet i var råtne/ rustne og brakk av. Så du kan vel si dette var forløperen til disse moderne fjøsene hvor dyra går løse ;)

Hilsen Johanså

Bumerker

 Kunsten å skrive var ingen selvfølge for en bonde for 200 år siden. Det var først etter at skoleloven kom i 1860 at barn lærte å lese og skrive. Før den tid fungerte BUMERKET som signatur. Det var også et eiendomsmerke som ble anbragt hus, arbeidsredskap, bruksgjenstander og buskap. 

Nå har vi funnet forskjellige bumerker på gården vår, og det finnes merkelig nok ikke likheter mellom de, så det kan godt hende de kommer fra andre gårder, gjennom handel eller medgift. Bumerkene kunne følge gården gjennom noen generasjoner, da gjerne med små endringer for hver generasjon.

At de likner på runer er nok mer en tilfeldighet, det er mest fordi merkene skulle være lette å risse inn i treverk at de har den utformingen de har. Ikke var det knyttet noen bestemte farger til de heller. De sluttet å bruke bumerker i begynnelsen av 1900-tallet.

Her ser dere noen av bumerkene som min far har funnet her på gården. Den øverste er original og var i bunnen av ei tønne. De andre to har han funnet på andre gjenstander og risset inn selv i ettertid.

Hestetruger

På stabbursveggen henger mange rare gamle bruksgjenstander. Ting som vi nesten ikke engang skjønner bruken av! De taua du ser her, er en høymeis. Det er som et stort handlenet som de putta høyet inn i for å bære det ned. Ned fra hva? Jo, ned fra fjellet. Fòr til dyra var så dyrebart at de dro høyt til fjells for å slå gresset. Høyt oppi fjellsiden på Kaldtind, fjellet bak gården, ligger en plass som heter Torslåtten, hva du tror det navnet kommer fra?

  

Det er ikke alt jeg skjønner hva er en gang, men heldigvis har min far fortalt meg en del om de tinga som henger der. Men så var det disse firkanta treklossene med vierbindinger.( vridde bjørkegreiner)

 Far mener at det var truger til hesten! Noe jeg vanskelig kan skjønne. 

Etter å ha tatt dem ned og lagt dem på snøen er jeg enda mer i tvil. Dette kan da umulig være noe du putter på hestens hover! Jeg skjønner jo at vierbindingene kanskje er litt mangelfulle, men dog..   jeg ser bare ikke at dette kan ha noe hensikt når formålet er at hesten skal flyte mer oppå snøen, den har jo mindre bæreflate en hoven!  Så da begynte jeg å Google litt.

Og se hva jeg fant!

Helt til høyre på dette bildet så ligger det noe som kan likne på våre truger!

Jippi! da stemmer det likevel! Utrolig artig :)



Gamle familiebilder

I alle år har noen gamle bilder hengt inne i stua i Bestefarshuset, bilder av folk som ser ut som de har sett fanden selv i det de blir avfotografert, så stive i blikket som de er.  Dette er mine oldeforeldre, Anders og Synnøv. I slekta vår så er de ikke raske med å reprodusere seg, så disse to ble født på 1850-tallet. Jeg vet at mange der ute fortsatt har oldeforeldre i live, og det høres helt pussig ut for meg som ikke hadde en eneste besteforeldre i livet når jeg ble 20 år, -og det er ikke fordi de døde tidlig, Anders her, ble 84 og deres sønn/ min bestefar ble 92! Så jeg krysser fingrene for at jeg har arvet noen gode gener fra disse to her ;)
Grunnen til at jeg nå har fordypet meg i slektshistorien og disse gamle bildene er fordi jeg har kontakt med noen slektninger i Canada, som lurte på om vi har gamle bilder av deres forfedre som utvandret fra gården vår! Det har seg nemlig slik at tre av Anders søsken dro over til Amerika under den store emigrasjonstiden på slutten av 1800-tallet,  Anton, Johan og Eline. Det finnes dessverre ingen bilder av dem som jeg vet om. Faktisk så er dette det eldste bildet vi har, og de to ser jo allerede gamle ut her!! Jeg tipper bildet er tatt i starten på 1900-tallet. Men er det noen der ute som leser dette og har eldre bilder fra slekta mi, så si i fra! :)

Slektsgransking i Johansslekta er hjernetrim på høyt nivå, for de har nemlig i de siste 4 generasjonene hatt en odelsgutt med det klingende navnet Anders Andersson Bø!! Heldigvis har kjærringene forskjellige navn ;)

Så la oss starte ved foreldrene til han på bildet ovenfor: Anders og Eldri.
Anders( f 1833) sine foreldre døde tidlig. Han mistet faren når han var 7 og moren når han var 10. Heldigvis hadde han storesøster Synnøv som var en del eldre og gift på Sæbø, og han fikk vokse opp der.
Nå var ikke Anders førstemann i arverekka til farens gård, han var nummer 3. Men så var ikke hovedbruket heller Johansgarden, men Steinsgarden, som ligger noen hundre meter unna. Far hans gjorde et bra gifte, og fikk kloa i jordatausa på Steinsgarden som var en mye større og bedre gård. Dermed så bortforpaktet de Johansgarden.
Så eldstebror Einar, fikk Steinsgarden, og Anders fikk Johansgarden etter at den andre broren døde bare 14 år gammel.

Eldri var nabotausa, fra Hansgarden. Året er 1851 og på den tiden lå alle gårdene på Bø i et klyngetun. Hansgarden lå da på Johansgarden, og hovedhuset sto omtrent der Bestefarshuset vårt står nå. Ho flyttet altså ikke særlig langt!  Det var et arrangert ekteskap og de var begge bare 18 år gamle når de giftet seg og tok over gården. Den hadde da vært bortforpakta i 20 år og var i svært dårlig forfatning. Det sies at når de nygifte tok over så fantes det ikke så mye som ei spiseskje i huset! Så da er det kanskje ikke så rart at tre av barna emigrerte til Amerika? Og denne fattigdommen er kanskje også grunnen til at det ikke finnes bilder av søskenflokken. De var forresten 8 søsken. Ei til ble værende hjemme på gåren, ho Kristianna, hun giftet seg aldri men ble igjen for å stelle for sine foreldre.

Så var det eldste sønnen Anders da,( f1853)  han på bildet ovenfor. Han gikk heldigvis litt lenger enn over til naboen for å finne seg ei kjærring, han kom seg helt bort til Lensmannsgarden i Innfjorden! Men dog, ikke helt ut av det blå det valget heller, ho Synnøv Olsdatter (f 1850) hadde ei bestemor  (eller var det oldemor? ) som kom fra Johansgarden, så dermed var de jo i slekt!

Dette er et bilde av Synnøves far, lensmannen fra Innfjorden

Disse to giftet seg i 1880. På den tiden hvor det store jordskifte fant sted og Hansgarden og Bårdsgarden flyttet ut fra klyngetunet og gårdene fikk sin nåværende form.

Anders og Synnøv  kom seint i gang med samlivet og fikk 4 døtre før odelsgutten Anders kom.(f 1894) De ga seg da. :) 

Denne odelsgutten kom seg helt til Sunnmøre og skaffet seg ei gardskjærring fra Bjørkedalen! Ho Sigvor Helset (f1895)

Det tok litt tid her også, for de giftet seg først når de var 30 år, i 1925.

Og så til slutt kom min far, Anders Andersson Bø, den fjerde, født 1926.

Her har vi et bilde av de siste tre odelsguttene, på steintrappa framom Bestefarshuset.

Min bestefar, min far, og min oldefar, Anders, Anders og Anders ;)

Nå må jeg bare få rettet en stor takk til min onkel Steinar som har bidratt stort til å samle informasjon om folket og gårdene på Bø, det hadde vært en umulig oppgave å formidle noe av dette uten hans grunnarbeid:)

Om jeg skulle ha vært så uheldig å skrevet noe feil her så ikke vær redd for å legge igjen en kommentar, så jeg kan få rettet opp i det :)

Steinrik

Steingjerdene på Bø,

et lite stykke kulturlandskap som er fredet. Et menneskeskapt skille mellom gardene som vitner om mye slit og svette.  Materialvalget er ikke gjort fordi det tok seg bra ut i landskapet men fordi det er så ufattelig mye av den tilgjengelig her! For hver kvadratmeter med dyrket mark så har stein på stein blitt fjernet og kjørt bort med hest og slede eller håndemakt. Steinsleden som ble brukt står fortsatt i sommerfjøsen. Også deler av en stubbebryter kan vi skimte i mellom virvaret av gammelt utstyr som er lagret der. Regner med den har fått prøvd seg både på røtter og storstein. 

Men dette steingjerdet her er nok ikke blant de eldste. Det var statlig opprydding i alle småteigene her i 1881, også kalt Jordskifte, og det var da denne grensen ble til. Ser ikke bort i fra at det før den tid også var steingjerder rundt småteigene og at disse har blitt flyttet til den nye grensen etter 1881.

Denne steinrøysa derimot, den kan være ganske så gammel. Et imponerende syn er det i hvert fall, med tanke på alt arbeid som lå bak. På nersiden er en gammel vei som leder opp fra gården til markene som ligger på en terrasse ovenfor, og sommerfjøsen.

Jeg har for lengst innsett at jeg er steingal. Når vi i fjor drenerte langs en husvegg, sprang jeg sikksakk i mellom minigraveren og husveggen for å berge unna de fineste steine. Var de for store så måtte jeg be pent om ikke min samboer kunne ta den i grabben og legge den til side for meg. :) Det er jo kanskje ikke så rart at jeg ble steingal når man vokser opp på en så steinrik gård ;)

Den gamle utslitte plogen har fått sin siste kvileplass her i steinrøysa. 

Den egentlige grunnen til at dette ble et innlegg og steingjerdene er fordi vår nabo som grenser mot den andre siden, kom med et ønske om å få rydde opp i krattet som vokste langs den lille bekken som er grensen mellom våres gårder. Jeg må jo skammelig innrømme at mesteparten av det krattet står på vår side av bekken, og ikke ante jeg at røttene på disse trærne gjorde at steinene ble presset ned i bekken og gjorde at bekken av og til flommet over, på naboens mark! Jeg har ikke en gang sett at det var rester av steingjerder der i alt krattet! Så selvfølgelig fikk han rydde  bort kratt!

Men som om det ikke er flaut nok at naboen tar på seg en ryddejobb som egentlig er vårt ansvar, så oppdager jeg til min forferdelse at han i tillegg må rydde i rusten piggtråd og sauenetting som har vokst fast i stammene på krattskogen!! Uffa da, jeg skjemmes! Det er nok mye av slik gammel arvesynd som kommer til å dukke opp på gården regner jeg med. Så mye vi skulle ha gjort... 

Min samboer og jeg er begge glødende opptatt av å ta vare på gammel kulturlandskap og bygdekultur og det klør i fingrene til å få satt i stand igjen steingjerdene. Mange av steinene har nemlig falt ned, delvis fordi vi i flere år har hatt hester på beite der og de elsker å klø seg mot steingjerdene. 

Jeg fikk et godt tips av ei venninne om at det finnes en kar som gir kurs i restaurering av steingjerder, så om flere er interesserte i dette, skal du ikke se bort i fra at vi kommer til å få tak i han og kjøre i gang et kurs!! 

Johansgardens rariteter

Det har vært gjort veldig mye rart med husa her på gården opp gjennom tidene. Kårkallen er av den typen som "bruker hva man haver" og siden han ikke har kastet noe hele sitt liv, er det utrolig mye rart å ta av! Som for eksempel en hel bondekarieres samling med kraftforsekker!  Dette ble brukt til å isolere vegger og tak. (Ja jeg vet at de brukte aviser i gamledager, men dette ble gjort på slutten av 90-tallet!!) 

Så var det pipa på huset til Kårkallen selv, den er faktisk ganske bra: det er den ytre metallkassa til en gammel vaskemasin!! 

Sprossene på husmorsvinduene? det er brukte elektrikerledninger, type 16 Ampere for riktig bredde.

Vi har bestemt oss for å dokumentere alt dette rare vi treffer på, om det så bare er for å gi dere lesere en god latter. Og jeg tipper dere som ferdes i Måndalen kommer til å se ekstra nøye på pipa til Kårkallen neste gang dere kjører forbi ;)

En ting vi har gruet oss litt til, er å se bak panelet på det ene soverommet i 2. etasje. Vinduskarmene og treverket rundt viser tydelig preg av vannskade...

Vinduene er ikke originale, type 80-talls, så vi vet at her har kårkallen vært på ferde og vi kan vente å finne de merkeligste løsninger! Hva med tømmeret? Er det pill råttent tro?

Men på selveste nyttårsaften samlet vi mot og gikk løs med brekkjern. Vi måtte bare vite hva som lå og ventet på oss av utfordringer bak værveggen.

Det viste seg å være reisverk rundt vinduene,  og ikke en tømmerstokk å se!! Det var til og med litt Glava å spore innimellom, selfølgelig sparsommelig brukt på tilfeldige plasser.  Men den store overraskelsen ble nok det vi fant som vindstopper rundt vinduet..

Gammelt undetrøy!! C14 datering av stripene på tennissokkene bekrefter at dette ble gjort på 80-tallet en gang. Ellers var det jurkluter, truser,  en gammel BH, og biter av en helsetrøye å finne bak utforinga. Vi fikk oss en god latter :) 

Tross fuktig reisverk og våte tennissokker så er vi lettet over at det ikke var noen råtne tømmerstokker bak veggen. Nytt reisverk og nye vinduer skal vi fint greie å fikse! 

Godt nyttår alle sammen!

Hilsen Johanså

Juleribba

Romantiske interiørbilder?
Neppe på denne bloggen med det første!!
Tvert i mot så blir det den harde virkelighet om hvor juleribba vår kommer i fra! Vi har nemlig en nabo som forer opp noen griser som vi slakter senhøstes! En stor begivenhet i nabolaget! Og vi er så heldige at vi får en av disse grisene, i bytte mot traktoren han låner av oss om sommeren. Vi har en liten Ford 3000 som vi kun bruker til brøyting på vinterstid så da passer det perfekt at han har den om sommeren så vi får mer plass i oppkjørselen.

 

Her er storsjarmøren...  Ingen svak beinstruktur eller liggesår på disse grisene, de reiste seg lett opp på to og henger over grinda når de skjønner at de kan få seg en godbit.

 

 

Kanskje ikke så rart de er så sterke, her får den faktisk Tine Styrk som har gått ut på dato! Yndlingsretten til grisene i følge bonden. Som dere kanskje ser, så er dette ingen smågriser vi snart skal slakte.

 

Til selve slaktinga har vi leid inn en slakter som kommer til gården. Null stress for dyra altså. Det eneste som er litt vanskelig er å få de ut av bingen sin. De er veldig stedsbundne og det er her den berykta hylinga kommer i bildet. men er de først ut av bingen så er det greit og de slutter å hyle. Før vi vet ordet av det så har slaktern fått plassert boltepistolen og grisen siger i hop.

 

 

Vi har selv ingen dyr på gården vår ennå, vi må nok vente til vi bor der på heltid. Men i mellomtiden så koser vi oss veldig i fjøsen hos våre gode venner og naboer i Torvika.  Av og til trår vi også til som avløsere, det er jo bare så kos!

 

 

 

 

 

 

Men vi er ikke helt uten husdyr der vi bor. Vi har nemlig noen høner som nå i vinter har fått lov å flytte inn i fjøsen her, sammen med bl.a. disse to høvdingene, gamlehøna og sjefshanen!

 

 

 

Her ser dere mine vakre Lakenfelderhøner, de svart-hvite. De andre er av rasen Islandshøns.  Jeg gleder meg til de kan flytte tilbake i hagen min når våren kommer!! Savner de vettu :) 

At jeg kaller de Bøllefrøa fordi de hele tiden vil sitte sammen med oss på terassen ( -og gjør fra seg)  har jeg nå visst glemt ;)

 

 

Men tilbake til juleribba!

 

 

Skolling av gris! Jeg tror vi har mye å hente der på utvikling av teknikk! Det tar en liten evighet, og jeg pådro meg en belastningsskade i skuldra av all skrapinga!! 

 

 

 Jeg ofret til og med ladyshaven min for å få glatte og fine skinker!!  

 

 

 

 

Mye mat i en slik gris! Bare skinka veier 15 kg!

 

 

Hørselsvern med radio er en must!! 

 

 

 

Mye forskjellige krydder må til! Vi tok litt av i fjor og laget 9 forskjellige sorter pølse, så i år har vi begrenset oss litt, det ble bare 5 sorter. Ved siden av dette så har vi speket skinkene og ytrefilet, saltet sideflesk på norsk og korsikansk vis, grillribber og nakkekoteletter, hamburgere og Riette, en slags postei.

 

 

 

Bonderøven og meg selv i full sving! Vi bruker naturtarm fra sau og gris som vi kjøper ferdig vasket. Den er kostbar men verdt det siden du får så fin og sprø skorpe når du steker eller griller pølsene. Kroktarm fra storfe er fint å bruke hvis du skal lage dampepølse.  

 

 

 

Så er det bare å knyte i mellom alle pøsene og fryse de.

 

 

Et lite tips til slutt, det må stikkes masse små hull med en stoppenål i pølsa før du damper eller steker de, ellers så sprekker skinnet.

 

Har du noen gode råd og tips om slakting, skolling eller pølsemaking du gjerne vil dele med oss? Eller har du spørsmål om hvordan vi gjør det? Ta gjerne kontakt i kommentarfeltet eller på Facebook.

 

 

 



 

 Førjulshilsen fra Johanså